Bygdenytt: Klubbrenn og skientusiasme

Bygdelivet har begynt å ta form, og jeg er en smule overrasket over hvor det fører meg. Den første uka vi bodde her ble junior med en venninne på klubbrenn på ski helt uplanlagt. Mine minner om klubbrenn er utgangspunktet for at jeg ikke har gått på ski de siste… vel, la oss ikke telle år. Junior syns derimot at langrenn er en morsom aktivitet, og tok altså med seg sine velpreparerte ski og deltok på 2 kilometeren. Klubbrennet her samler mange folk, både barn og voksne. Etter at rennet er ferdig kan man være sosial, og kjøpe kaffe, vafler og andre godsaker. Resultatlista blir lagt ut på nett, og man kan lett følge med på egen framgang. Uka etter var det vinterferie, og derfor ikke renn, men denne uka stilte han igjen (med litt overtalelse, for han ville selvsagt heller sitte hjemme og spille Clone Wars Adventures), og jeg ble med for å se på. Han forbedret tiden sin med et helt minutt fra første gang!

Etter snøfall
Foto: Randi Hausken

Overraskelsen for min del består i at jeg nå har lyst til å gå på ski. Det henger litt sammen med det faktum at jeg ikke har trent siden før flyttingen, og kroppen skriker etter litt mer intensiv bevegelse, men også at det er flotte løyper like ved huset. Det gir dessuten en fin anledning til å gjøre noe utendørs sammen med junior. Mamma, som er en stor skientusiast og er på Lillehammer for å gå Inga Låmi i dag, har nå skaffet meg utstyr og klær, og når hun kommer på besøk på søndag har hun med alt sammen. Deretter er det bare å kaste seg ut i skisporene og svette ut. Det gleder jeg meg virkelig til! Det føles lenge til bare veier og sykling her oppe…

Jeg må innrømme at det holder hardt å fortelle at jeg har lyst til å gå på ski. Helt siden jeg var tidlig i tenårene har det vært en del av identiteten min å hate langrenn, nettopp fordi jeg MÅTTE være med på klubbrenn. Det føles som å svelge kameler. Men faktum er jo at jeg nå velger selv, og motiveres av et ønske om å trene, ikke konkurrere mot andre som er mye bedre enn meg. (Ok, jeg kommer til å stille i klubbrenn, men bare for å gå mot min egen tid.) Merkelig nok føltes det ikke som å svelge kameler da jeg måtte overtale/tvinge junior til å gå på onsdag, selv om Hege fra fortiden helt sikkert lovet seg selv at hun ALDRI skulle tvinge barna sine til sånt om hun ble forelder. Jeg syns det er viktig at han deltar på en eller annen fysisk aktivitet, og det er dessuten et samlingspunkt og en måte å komme inn i fellesskapet her på. Ingen deltakelse på aktiviteter, ingen fellesskapsfølelse.


Før klubbrennet. Foto: Hege Slåttum

Det er skummelt å kaste seg ut i noe når man er ny et sted. Det er helt klart en ulempe for meg at jeg ikke har en jobb i nærmiljøet, for det ville gjøre det enklere å bli kjent med noen. Dessuten er jeg ganske sjenert, og vil ikke trenge meg på. Men trening og fysisk aktivitet er i alle fall en arena jeg føler jeg hører hjemme på, noe som gjør terskelen for deltakelse lavere. Heldigvis er det en aktiv idrettsforening her, med noe for enhver smak, og på sikt kommer både junior og jeg til å delta på flere ting enn bare klubbrenn.

(Tidligere publisert på kaffedamen.blogg.no)