Reprise: Opp av sofaen-konferanse

Dette innlegget ble først publisert på kaffedamen.blogg.no den 22.01.2011.

Onsdag arrangerte Muskel Skjelett Tiåret og Helsedirektoratet dagskonferansen Opp av sofaen – fysisk aktivitet som årsak og tiltak mot muskel- og skjelettlidelser. Det var en selvfølge for meg å delta på denne konferansen, både som fibromyalgirammet og som framtidig personlig trener. Programmet ligger på sidene til Muskel Skjelett Tiåret. Jeg kommer ikke til å ta for meg alle foredragene i dette innlegget, men trekker ut de jeg fikk mest ut av, på den ene eller andre måten.

dumbbells_adjusted
Foto: jerryonlife

Regnskap og feilslåtte behandlingsmetoder
Professer Even Lærum ved FORMI kunne legge fram et muskel- og skjelettregnskap som er både interessant og skremmende. Ca 80 % av Norges befolkning rapporterer at de har hatt muskel- og skjelettplager den siste måned. Det er vanvittig mange! Korsryggsmerter er mest utbredt. Ca 1 % av befolkningen har leddgikt og barneleddgikt. Rundt 300 000 nordmenn har osteoporose. Kvinner er mest rammet, særlig etter menopause. Fibromyalgi forekommer i 3,2 til 10,5 % av befolkningen. Her også er det flest kvinner som rammes.

For en betydelig andel mennesker, særlig blant dem der plagene utvikler seg til langvarige og kroniske tilstander, får MSL betydelige konsekvenser i form av smerter, nedsatt funksjon og redusert livskvalitet. Samtidig er ofte behandlingstilbudet fragmentert og lavt prioritert, samt preget av mange forskjellige «helsetilbydere» og uoversiktlig og dels motstridende pasientinformasjon. Sammen forårsaker dette unødvendig frustrasjon og lidelse hos store pasientgrupper. (Lærum.)

Muskel- og skjelettlidelser er den største årsaken til sykefravær og uføretrygd i Norge. 41 % av sykefraværet og 36 % av nye uførepensjonister i 2009 hadde MSL som årsak. I 2002 beregnet man at de samlede statlige utgiftene til MSL lå på mellom 37 og 44 milliarder kroner. Problemet har fortsatt å øke siden den gang. Selv om MSL rammer klart flest i samfunnet får forskningen på disse helseproblemene klart minst. 6 % av Norsk Forskningsråds helseforskningsmidler går til MSL, mot ca 30 % hver til hjerte/kar, kreft og psykiatri. En skjevfordeling som sannsynligvis koster Norge mye over tid, fordi forskningen går for sakte framover.

En gladmelding tross alt: MSL har hatt størst nedgang i sykefraværet fra 2002 til 2008.


Foto: Hege Slåttum

Professor May Arna Risberg ved Norges Idrettshøyskole og leder for Norsk forskningssenter for aktiv rehabilitering tok opp det problematiske og potensielt ødeleggende ved at leger anbefaler MSL-pasienter å «gå hjem og ta det med ro et par uker». Undersøkelser viser at allerede etter 14 dager ser man tydelig muskelatrofi (svinn). Likeledes ser man at mekanisk belastning er helt nødvendig for tilfriskning, både når det gjelder benvevsskader og ligament- og senevevsskader. Anbefalingen fra legene bør være 48 timer hvile, deretter aktiv rehabilitering. Dersom man tar i bruk immobilisering vil rehabiliteringen ta tre ganger så lang tid enn om tiltak iverksettes etter nye anbefalinger. I sammenheng med dette må legene ta i bruk funksjonstester i tillegg til kliniske tester, for å fastslå hvilke tiltak som kan brukes. Det er svært viktig at pasientene får informasjon om at bevegelse og belastning er nødvendig, ikke skadelig.

Trening og fysisk aktivitet
Flere foredragsholdere snakket om trening og fysisk aktivitet. Åse Bårdsen tok opp spørsmålet om vi må trene for å ha god helse. Hun holder på med et forskningsprosjekt om hva som kan gjøres for å hindre at barn slutter å bevege seg (leke). Hun mener at lek og fysisk aktivitet er det som trengs for kroppen, ikke nødvendigvis trening. Jeg syns hun var inne på noe helt vesentlig i innlegget sitt: begrepsapparatet kan virke avskrekkende. Ordet trening er for noen negativt ladet, og virker overhodet ikke motiverende og stimulerende. Trening er fokus innover og handler om kroppslig forbedring, mener Bårdsen, og det viktigste for å holde helsa og kroppen vedlike er veksling mellom aktivitet og hvile, og i intensitet, ikke å trene. Jeg er enig til en viss grad, men samtidig ser jeg for meg utfordringer ved å anbefale folk å leke seg til god, fysisk helse. Spesielt om man er inaktiv fra før, som 20 % av befolkningen er. Hvordan får man en gruppe med dårlig kondis til å leke en lek daglig som utfordrer kroppen nok til at de får progresjon og helsegevinst av det? Spørsmålet ble ikke tatt opp.

Playing
Foto: Leguminous

Stein Knardahl, avdelingsleder ved Statens arbeidsmiljøinstitutt kunne blant annet fortelle at dårlig fysisk form kombinert med fysisk arbeid gir risiko for MSL. Er man bonde i mer enn 15 år øker sannsynligheten for å få MSL. Han snakket om mange interessante studier som jeg vil sette meg mer inn i, blant annet den som viser at frykten for smerte er mer uføreskapende enn smerten i seg selv. Kommunikasjon og informasjonsformidling er derfor alfa og omega for at pasienten skal få en trygghet som kan hindre frykt. Dette kjenner jeg meg godt igjen i. Frykten for at jeg ikke skal tåle en eller annen påkjenning, og dermed gi smerter (spesielt langvarige) kan føre til at jeg unngår situasjoner/påkjenninger jeg er usikker på. Det er ikke nødvendigvis riktig at gitte påkjenning ville gi meg smerter.

Når det er snakk om trening kan vel ingen konferanse med respekt for seg selv unnlate å invitere NRKs treningsguru, Yngvar Andersen. Han startet foredraget sitt med at alle i salen måtte reise seg og bråke, trampe og skrike så høyt vi kunne i 30 sekunder. En finfin øvelse for å få i gang blodgjennomstrømming etter mange timer på rumpa. Han presenterte noen «sofasliternes fiender». Han har snakket om dette på Puls, og han kommer med en bok senere i vår som blant annet handler om motivasjon. Jeg har hørt ham snakke om det samme på en tidligere konferanse, og syns innspillene hans er interessante.


Foto: Hege Slåttum

Andersens «fiendebilde»
1. «Trening er gøy» – han mener at dette er en påstand som er mer til hinder enn til motivasjon, spesielt for utrente. Det ER ikke gøy å trene når du ikke har noe grunnlag. Det er et slit, og det gjør vondt, og man får lyst til å gi opp. Jeg er både enig og uenig i det han sier. Jeg vil anbefale folk å finne en treningsform de liker, og helst syns er gøy, men man må være klar på at det ikke er gøy hele tiden. Langt i fra.

2. «Alt er bedre enn ingenting» – dette kan fort bli en hvilepute, mener Andersen. Riktig nok er det bedre å tusle en tur med hunden enn å bare sitte på sofaen, men helsegevinsten er forsvinnende liten. Her også er jeg både enig og uenig. Å gjøre noe ER bedre enn å sitte på sofaen. Men å lunte av gårde med en hund som stopper hvert 15 sekund er ikke nok til å gi helsegevinst. Her tror jeg man rett og slett må kunne formidle kunnskap om hva som skal til for å påvirke kroppen, og stole på at folk klarer å gjennomføre nødvendige tiltak selv. Boka til Andersen blir sikkert et godt verktøy i så måte, fordi den sannsynligvis vil nå ut til mange.

3. Manglende resultat er en klar fiende for enhver som trener. Man mister kjapt motivasjonen om man ikke ser framgang. Her er også kunnskap løsningen. Trener du feil, eller utfordrer kroppen for lite, som i eksemplet med hundelunting, vil du ikke få noe resultat.

4. Staver og stavgang. Andersen ønsker seg vrakpant på staver, som han mener gjør mer ugang enn nytte for seg. Hovedårsaken er at svært mange, særlig eldre, bruker stavene helt feil. Her har jeg ingen innsigelser. Staver er i kategorien unødvendig treningsutstyr, utviklet for å gi penger i kassa til produsenten uten at kjøper egentlig får noe ekstra resultat av bruk.

5. 4 x 4 er den store mannfolkfienden. Alle avisene skriver om det fantastiske ved intervalltrening, spesielt 4 x 4. Og alle mannfolk må, i følge Andersen, hele tiden gjøre det som er best. Men er du utrent klarer du ikke å holde ut i 4 minutter x 4 på den intensiteten som skal til. En senere foredragsholder, Morten Næss, som er kiropraktor og idrettsfysiologistudent ved NTNU, påpekte at selv utrente vil klare 4 x 4, for noe av poenget ved intervall er at du bygger opp intensiteten underveis i hvert intervall. Det er sant. Jeg vil allikevel gi Andersen ett poeng, for utrente vil sannsynligvis ikke klare å styre intensiteten i intervalltrening på egen hånd.

NM BodyB-25
Foto: NRK P3

6. Den store kvinnefienden er frykten for å få store muskler. Styrketrening er viktig, både for menn og kvinner, og mange kvinner tror at de automatisk blir svære som bodybuildere som de løfter tunge vekter. Sånn er det ikke, med mindre du har helt spesielle anlegg for muskelvekst. Det er noe sånt som 1 % av befolkningen som har det, så sannsynligheten for at det gjelder akkurat deg er liten. Andersen påpeker her at du ikke tar et endelig valg om hvordan kroppen skal se ut om du begynner med styrketrening. Du kan i stor grad forme den som du vil, utfra dine genetiske anlegg selvsagt. Syns du at du får for store muskler? Ja, så lar du styrketreningen være en stund, og musklene blir mindre. Som tidligere nevnt, allerede etter 14 dager med inaktivitet opplever man muskelsvinn. Altså ingen fare.

Løsningen til Andersen er enkel: trening må bli sett på som en jobb. Det er noe du MÅ gjøre for å oppnå et ønsket resultat. På lik linje med at du må jobbe for å få lønn, og du må pusse tenner for god tannhelse. Han vil, som en fremtidsvisjon, at alle skal få 3 timer trening i arbeidstiden pr uke. Ikke som en valgmulighet, som det er hos en del firmaer allerede, men som et krav. Alle skal trene, men man skal få et opplegg som er (relativt) individuelt tilpasset. Altså i overkant av 30 minutter trening pr dag på jobb. Denne visjonen er jeg gladelig med på.

Brukerperspektivet
To brukere var invitert for å snakke om sine opplevelser med MSL. Under disse to innleggene var jeg pasient-Hege, og tolket alt fra et veldig personlig perspektiv, i motsetning til resten av konferansen. Marit Figenschou var først ut. Hun har leddgikt og osteoporose, og kom for et par måneder siden tilbake fra en ekspedisjon til Sydpolen. Hun har skriver om turene sine på heltsykt.no. Hun formidlet på en veldig fin måte hvor viktig det er å skaffe seg gode hjelpere på veien, men også at man må, som hun sa det, «bli organisasjonssjef i eget liv». Man må ta grep selv, ta kontroll over både livet sitt og den delen av sykdommen man kan kontrollere. Det handler blant annet om å skaffe seg kunnskap, både om sykdommen generelt, og om individuelle begrensninger, muligheter og behov. Man må skape seg en ny identitet som syk, og finne nye mål og ny livskvalitet.

Anna Tostrup Worsley fortalte sin historie, som jeg allerede har lest i boka Kronisk. Siden hun bare hadde 20 minutter å snakke på ble det veldig komprimert, men jeg følte hun fikk med hovedpunktene. Jeg håper at de i salen som tilhører behandlings- og forskningsapparatet spesielt tok med seg det hun sa om at det ikke er den enkelte skaden eller smerten som er hemmende, men den store helheten. Summen av alle påkjenninger man møter i løpet av dagen. Det er det samme jeg opplever. Når jeg er helt utslitt etter min eneste arbeidsdag i løpet av en uke handler det ikke om at jobben i seg selv er utmattende, eller at jeg nødvendigvis har mye smerter den dagen, men den mobiliseringen jeg må sette i gang for å være konsentrert og sosial hele dagen, stillesittende, og ta i mot alle krav som en arbeidsdag har å by på. Smertene er da ofte bare en konstant murring i bakhodet, som jeg ikke kan ta hensyn til der og da, fordi det er andre, viktigere ting å tenke på. Når jeg er ute på noe, enten det er jobb eller noe annet sosialt, føler jeg svært ofte at jeg bombarderes med inntrykk, og at dette i seg selv er utmattende. Når jeg er på konferanse bruker jeg gjerne lunsjen til å være usosial, lese bok, vende meg litt innover igjen, og stenge av for inntrykkene. Greit, så ser jeg asosial og rar ut, men det må til for at jeg skal få med innholdet i løpet av en hel dag.

Som pasient er det også veldig belastende å måtte forholde seg til mange forskjellige spesialister og leger, som alle skal behandle eller konsentrere seg om sin lille del av deg. I mitt tilfellet har skillet stort sett gått mellom kropp og psyke, mens for Anna handlet det om flere fysiske lidelser, altså ødelagt rygg pga ulykke og leddgikt. Kommunikasjonen mellom de forskjellige behandlerne er som regel svært dårlig eller ikke tilstede i det hele tatt. Det er behov for et mer tverrfaglig samarbeid og et mer helhetlig syn på pasientens tilstand ved komplekse lidelser. Jeg ser jo for eksempel at det er klar sammenheng mellom angst og forverring av det fysiske tilstanden min. Det var kun på Jeløy at disse områdene ble sett i sammenheng, uten at jeg hadde tilbud om psykolog der. Jeg tror behovet for å få ivaretatt psyken ved kroniske lidelser er svært stor, og at kropp/psyke i større grad må behandles som en helhet, ikke to adskilte verdner.

Mitt inntrykk av dagen
Det var flere foredragsholdere enn de jeg har trukket fram her, men dette innlegget er allerede langt nok. Alt i alt syns jeg programmet var variert og interessant, og jeg lærte mye. Både faglig og personlig. Jeg var mye mindre pasient-Hege underveis enn jeg forventet. Det faglige innholdet inspirerte til mer lesing, og jeg er nå enda mer interessert i å etterutdanne meg i retning rehabilitering, både for fysiske og psykiske lidelser (aller helst som helhet da!).Det var dessuten veldig hyggelig å treffe både annatw og MariasMetode!

Det var ett poeng jeg særlig bet meg merke i, og som jeg gjerne både vil tenke mer på og høre flere innspill om: hvordan kan vi som treningsfaglige/behandlere utvikle et begrepsapparat som når en større del av befolkningen? Spesielt den delen av befolkningen som nå er inaktive. Hvordan motivere til bevegelse? Formidle bevegelsesglede (Anna Tostrup Worsleys ord)?

Som pasient er det bevegelsesgleden som driver meg når trening føles tungt og kjedelig. Jeg husker svært godt at jeg ikke kunne bevege meg, og jeg blir rett og slett lykkelig av å kjenne styrke, kjenne at kroppen rører seg, kjenne at jeg har utholdenhet til å gjøre det jeg vil! Det er en helt fantastisk følelse, som jeg unner absolutt alle. Jeg tror det er noe grunnleggende i mennesket, at vi ønsker og trenger bevegelse. Det betyr ikke at alle trenger å danse zumba på treningssenteret eller delta i Birken på beina, ski eller sykkel. Og her er problemet: hvordan formidler vi at trening ikke nødvendigvis betyr prestasjon eller jakten på en perfekt kropp?

Dette er et spørsmål jeg både tar med meg videre i studiet, etter hvert til jobben, og dessuten slenger ut til dere!

 


3 thoughts on “Reprise: Opp av sofaen-konferanse

  1. Jeg parodierer Puls-Yngvar ofte. Han gjør meg veldig lite motivert, og veldig irritert! Så min hevn er parodier om at «trening ska’kje væra gøy». Jeg som er utbrent klarer ikke alle kravene hans, og syns det må være mye bedre om jeg orker å gå en tur enn om jeg blir trist av at han mener jeg må ha både langkjøyring og intervaller for at det skal telle. Hvis jeg orker å gå en tur er jeg fornøyd! Jeg syns trening SKAL være gøy. Er det ikke det, så får man finne en treningsform man liker. Vi har ikke ubegrensa med tid, og det vi har syns jeg vi bør bruke på noe vi liker. Liker en ikke å jogge, så må en vel kunne få holde på med tennis, ridning eller kick boxing i stedet?

    1. Ja, man må legge lista etter den formen man er i, og når han snakker til et helt folk på tv må han nødvendigvis bomme på en del individer. Både de som er syke på en eller annen måte, og de som er fullstendig uinteressert i trening. Jeg er helt enig i at trening i utgangspunktet skal være gøy (selv om det ikke nødvendigvis er gøy hver eneste økt), ellers gidder man jo rett og slett ikke å fortsette med det. Det viktigste, syns jeg, er at man gjøre NOE. Yngvar Andersens rolle i Puls er vel egentlig å dytte litt på den delen av befolkningen som er frisk, som har lyst til å trene, men som ikke helt kommer i gang på egen hånd. Jeg har også inntrykk av at han er genuint interessert i bedret folkehelse, selv om jeg ikke er enig i alle poengene og metodene hans.

      Når jeg har mye vondt på grunn av fibromyalgien er jeg også veldig fornøyd om jeg klarer å gå en tur. Av og til er det en seier bare å komme ut av senga. Vi kan bare måle verdien av det vi gjør ut fra egen dagsform, ikke hva en perifer person som ikke kjenner oss sier. 🙂

Kommentarer er stengt.