Reprise: Spiseforstyrrelser og treningsbransjen

Tidligere publisert på kaffedamen.blogg.no (okt. 2010).


Solfrid Bratland-Sanda og KariAnne Vrabel

I går var jeg på temadag om håndtering av spiseforstyrrelser i treningsbransjen på Norges Idrettshøyskole. Arrangementet var et samarbeid mellom NIH og ROS – Rådgivning om spiseforstyrrelser. Det var stor oppslutning om denne dagen, og arrangørene fortalte at de måtte stenge påmeldingen allerede 20. september, og dermed avvise 40-50 stykker! Jeg er gledelig overrasket over at så mange i treningsbransjen tar denne problematikken på alvor! Både Sats, Elixia, Skullerud Sportssenter var aktivt deltakende, mens andre treningssentre og kjeder sikkert også var representert. Bakgrunnen for arrangementet er at ROS opplever økende antall henvendelser fra treningsbransjen om hvordan de skal håndtere spiseforstyrrelser på sitt senter, enten det nå er snakk om syke medlemmer eller ansatte. ROS søkte derfor Helse og Rehab om midler for et prosjekt kalt Sunn trening, noe som resulterte i blant annet denne temadagen og en veileder som ble delt ut til alle deltakerne på slutten av dagen. Veilederen skal fungere som oppslagsbok og grunnlag for retningslinjer i de forskjellige kjedene og på de forskjellige sentrene.

Status i dag
Solfrid Bratland-Sanda, prosjektleder for ROS Sunn trening, og Merethe Nilsson, masterstudent ved NIH, presenterte resultatene fra en undersøkelse de har gjort blant både mannlige og kvinnelige gruppetreningsinstruktører fra henholdsvis Elixia, Sats og Spenst. Tidligere undersøkelser om spiseforstyrrelser i treningsbransjen har kun tatt for seg kvinnelige aerobicinstruktører, noe som er et heller tynt grunnlag for å si noe om problematikken. 98 sentre ble invitert til å delta, og 59 endte opp med å si ja takk. Deltakerne måtte ha minst én fast gruppetime på timeplanen pr uke for å kunne delta. Det totale utvalget var på 1473 personer, og 60 % av disse svarte på den anonyme, nettbaserte undersøkelsen.27 kvinnelige instruktører svarte at de har en spiseforstyrrelse nå. Ingen av disse har fortalt sin nærmeste leder om lidelsen. 7 mannlige og 178 kvinnelige instruktører opplyser at de har hatt en spiseforstyrrelse tidligere, og 16 av disse har fortalt dette til sin nærmeste leder. De som har en spiseforstyrrelse i dag har en høyere andel av gruppetimene pr uke. Nesten 80 % av de spurte svarte at de har slanket seg. Det er et litt høyere tall enn i resten av befolkningen.

Jeg skal ikke gå gjennom alle resultatene her, men kan nevne at flere kvinner rapporterer om egen spiseforstyrrelse, enten de har eller har hatt, og at flere kvinner har symptomer på spiseforstyrrelser. Mange rapporterer at de slanker seg.

Det ble ikke tatt opp, men jeg tror menn underrapporterer fordi de 1) ikke ser på symptomene som spiseforstyrrelse, og 2) ikke vil innrømme å ha symptomer på en «kvinnelidelse» (slik det blir framstilt i media). Men dette er altså mine betraktninger. Det ble nevnt i oppsummeringen at grunnlaget for at flere kvinner rapporterer om sf og slanking kan være stort kroppsfokus, men jeg tror ærlig talt ikke at kroppsfokuset for menn er mindre enn for kvinner i treningsbransjen.

Over 90 % av de kvinnelige instruktørene mener de kan gjenkjenne symptomer på spiseforstyrrelser, men under 50 % vet hvordan de skal håndtere bekymringen om de ser symptomene hos et medlem eller en kollega.Det ble gitt noen eksempler fra undersøkelsen om hvordan noen har tatt tak i det tidligere, og det var ganske hårreisende greier. De viste helt tydelig manglende innsikt, men i mine øyne også manglende medmenneskelighet.

Behandlingstilbud i Norge
KariAnne Vrabel, psykologspesialist og forsker ved Modum Bad, ga oss en kort innføring i hvilke behandlingstilbud som finnes i Norge i dag. Hun kunne fortelle at fra 1999 – 2006 økte både bevilgninger, kompetanse og antall behandlingsplasser. Dette var en interessant opplysning for meg, og ga meg en forklaring på hvorfor jeg ble møtt av en hel del inkompetanse tidlig på 90-tallet, men også helt i begynnelsen av det nye årtusenet.

Kropp og Selvfølelse er et 3-semesters utdanningstilbud til leger, psykologer, sykepleier, og andre som jobber i helsevesenet, som stadig bedrer kompetansen blant de man møter som spiseforstyrret. Et utrolig viktig etterutdanningstilbud som forhåpentligvis kan få slutt på en del myter blant folk som burde vite bedre. Dette kunne jeg også tenke meg å ta selv, men jeg ser at man må ha minste to pasienter under behandling når man søker, så det blir vel vanskelig.

Helse Sør-Øst
Modum Bad – for voksne
Ullevål Sykehus RASP – for barn og ungdom
Tønsberg Sykehus Senter for sykelig overvekt – for voksne

Helse Vest
Haukeland sykehus Seksjon for spiseforstyrrelser

Helse Midt-Norge
Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser – for voksne
St. Olavs hospital – for barn og ungdom

Helse Nord
Universitetssykehuset i Nord-Norge – for barn og ungdom
Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser – tilbyr flerfamilieterapi
Nordlandssykehuset – for voksne

I første omgang bør man ta kontakt med:
Helsestasjon for ungdom
Fastlege
Kommunens helsetjeneste – psykiatri
Eller få henvisning til poliklinikk (dps) fra fastlegen.

Det ble nevnt, og dette er også min erfaring både som syk og som rådgiver for andre syke, at fastlegen ikke alltid sitter med den nødvendige kompetansen. Det er nyttig å ha i bakhodet, sånn at man ikke får sjokk om fastlegen for eksempel avviser problematikk fordi du «ikke er så tynn». I så fall: be om henvisning videre.

Behandlingsmål ved Modum Bad
Vrabel snakket også litt om behandlingen ved Modum Bad, og viste til disse behandlingsmålene:

  • forsvarlig vekt
  • regelmessig og normalisert forhold til mat og fysisk aktivitet
  • redusere sykelig adferd
  • få et bedre sosialt liv – mer balanse i de forskjellige aspektene i livet
  • komme i gang med skole/jobb
  • fritidsaktivteter
  • selvinnsikt – forstå årsaken til adferd
  • fritt og godt forhold til kroppen og seg selv

Et vanlig opphold på Modum Bad varer i 3 måneder, eller 1 uke innlagt 3 uker hjemme i 6 måneder.

Fysisk aktivitet i behandlingen
Bjørnar Johannessen, helsesportspedagog ved Modum Bad, fortalte om hvordan en del spiseforstyrrede har et sykelig forhold til trening. De trener uten å få (trenings-)utbytte, for å regulere følelser, og anser kun hard (utholdenhets-) trening som trening. De er også ofte perfeksjonistiske.

På Modum Bad underviser de derfor om riktig trening NÅ, altså for den tilstanden kroppen er i og hvor mye energi man får i seg. De underviser også om forholdet mellom mat og trening, og de har felles fysisk aktivtet, for å vise hva god mosjon er. De spiseforstyrrede får innsikt i forholdet mellom inntak og uttak av energi, og at all aktivitet de holder på med, også sykling/løpig/gåing som transport f.eks, er energiuttak.

Dette er selvsagt bare en liten del av behandlingstilbudet på Modum, men siden temadagen handlet om spiseforstyrrelser og trening er det naturlig at dette ble viet en del oppmerksomhet.

Historier fra virkeligheten
Etter lunsj fikk vi innblikk i hvordan det kan være å ha en spiseforstyrrelse, hvordan det er å være behandler, og hvordan man som ansatt i treningsbransjen kan oppleve å møte syke. Linn Bæra delte sin historie med oss som tidligere spiseforstyrret. Dette kan dere også lese om i Aftenposten. Jeg kjente meg igjen i mye av det hun fortalte, særlig om tanker og følelser, og behov for mestringsstrategier. Jeg vet ikke hvor forståelig det er for folk som aldri har hatt noen spiseforstyrrelse eller andre psykiske lidelser, for det grenser jo mot galskap.

KariAnne Vrabel forklarte hvordan symptomer er en form for kommunikasjon, noe jeg syns var veldig fint sagt. Hun sa også at i bunnen hos alle hun har behandlet for spiseforstyrrelser har det ligget veldig lav selvfølelse. Man kan aldri bli bra nok. Veiingen av kroppen er ikke bare et mål på kroppsmasse, men også egenverdi. Og så forklarte hun noe angående følelser og utløp for følelser som var en aha-opplevelse for meg. Jeg har prøvd å illustrere det, så bruk fantasien litt, takk.

Dette er, som alle kan se, en bølge. Tenk deg at bølgen er en følelse, for eksempel irritasjon over at mannen din ennå ikke har fikset det skapet han skulle. Følelsen bygger seg opp, til du når en topp, og tar det opp med mannen din med litt skingrende stemme. Deretter legger følelsen seg fordi du har fått utløp for irritasjonen. Dette er den normale måten å håndtere følelser på. En spiseforstyrret vil derimot ikke ta opp dette med mannen sin, men lar følelsen bygge seg opp til toppen, og deretter bruke et annet utløp. Det er her den sykelige/selvdestruktive adferden kommer inn, på toppen av denne bølgen. Som spiseforstyrret vender man negative ting innover, og i dette eksemplet ville sannsynligvis den spiseforstyrrede se det manglende initiativet fra mannen som et tegn på at HUN gjør noe feil. For meg var dette veldig forklarende for min tidligere adferd (og mitt fortsatt anstrengte forhold til å bli sint).

Som ansatt, eller bare bekymret medmenneske, kan man spørre noen gode spørsmål:

  • Hva slags trening holder du på med?
  • Hvor intenst? Blir du svett? Er det viktig å bli svett?
  • Hvordan føler du deg om du ikke trener? (Hvilken funksjon har treningen?)
  • Kunne du latt være å trene?
  • Hva kan du gjøre i stedet for å trene? (Alternative løsningsstrategier)

Man kan også nevne at man er bekymret for vedkommendes restitusjon, og snakke litt om hvorfor restitusjon er en nødvendig del av treningen.

PT og fysioterapeut Kristin Lervik Larsen fortalte om sitt møte og langvarige oppfølging av et medlem som var alvorlig spiseforstyrret og selvskader. Hun sa hun følte hun hadde altfor liten kompetanse, særlig siden dette skjedde da hun var ganske ung og nyutdannet, og at økt kompetanse og innsikt ville hjulpet henne bedre i møte med dette medlemmet.


Presentasjon av veilederen

Debatt på tampen
På slutten av dagen var det satt opp debatt om hvilket ansvar senteret egentlig har. Panelet besto av Espen Arntzen fra AFPT, Jorunn Foss fra Skullerud Sportssenter, Halvor Lauvstad fra Sats, Atle Arntzen frs Elixia, Annette Hilde fra NIH og Solfrid Bratland-Sanda fra ROS. Debattleder var Ingjerd Strøm Skreien, generalsekretær i ROS. Jeg syns ikke at temaet for debatten egentlig ble belyst, men både AFPT og NIH ønsker at de kunne vie dette, og andre viktige temaer, mer oppmerksomhet i sine PT-utdannelser. Espen Arntzen fra AFPT sa at han syns PT-utdannelsen egentlig burde vært lenger, for at PT´ene skal stå bedre rustet med tanke på alle problemstillinger de vil komme ut for i yrket sitt. Fra salen ble det tatt opp at kommunikasjon og språk både i reklamekampanjer og i sal må bli mer bevisst, og at det er unødvendig å si ting som «nå kan vi ta helg med god samvittighet» eller «sånn blir vi kvitt grevinnehenget» o.l.Som ansatt må man være bevisst sin rolle som forbilde, både når det gjelder egentrening, hva man snakker med kolleger om innen hørevidde for medlemmer, og hva slags holdninger man viser til kosthold, helse og trening generelt.

Det ble også snakket om hvorvidt medlemmer bør utestenges på grunn av (alvorlig) spiseforstyrrelse. ROS er sterkt i mot dette, men både Sats og Elixia viste til eksempler der de har måttet gjøre dette, som siste utvei etter forsøk på å hjelpe de aktuelle medlemmene. Jorunn Foss fra Skullerud Sportssenter sa noe i den forbindelse som jeg syns er viktig å ta med: det ble nevnt at hensynet til andre medlemmer, som føler det ubehagelig å se alvorlig syke trene samme sted som dem, er én grunn til å utestenge noen. Men Jorunn viste til at medlemmer som kommer til ansatte og uttrykket bekymring for enkelte medlemmer også kan henvende seg direkte til den de er bekymret for og vise medmenneskelighet. Dette er et viktig poeng, ikke at andre medlemmer skal ta ansvar for det som skjer på senteret, men de kan da vitterlig vise at de SER vedkommende. Det paradoksale i en spiseforstyrrelse er jo ofte at man, som Vrabel sa, ønsker å kommunisere noe med symptomene, man ønsker å bli sett. Vil en spiseforstyrret bli glad for at vilt fremmede kommer bort og spør hvordan det egentlig står til, og dermed impliserer at de ser noe er galt? Neppe. Men som Linn Bæra sa i sitt innlegg: en slik henvendelse, selv om den fører til avvisning der og da, vil mest sannsynlig sette i gang noen tankeprosesser hos den spiseforstyrrede, som på sikt kan føre vedkommende videre.

Mitt inntrykk etter dagen
Jeg syns dette var en veldig nyttig dag. Mye av det som ble tatt opp visste jeg fra før, men det var interessant å høre hvordan kjedene stiller seg til problematikken. Det var også interessant å høre resultatetene fra undersøkelsen, og ikke minst Vrabels innlegg. Jeg har alltid interessert meg for psykologien i dette, sikkert fordi jeg ønsker å forstå mer om hva som skjedde meg meg og hvorfor, men også fordi jeg ønsker å forstå andre.

Dette er et tema som betyr mye for meg. Jeg vet hvordan det føles å være syk, og hvor ufattelig ensomt det er. Man skriker stumt etter oppmerksomhet, samtidig som man ønsker å være usynlig fordi man forakter seg selv. Det er utrolig viktig å bli sett og møtt av et medmenneske, uansett om dette er en resepsjonist, en treningsveileder eller en PT på senteret. Som ansatt og bekymret kan man sjelden gjøre feil om man viser ekte interesse for mennesket, og viser seg åpen.

Jeg savnet et enda større fokus på hvor skamfull og selvforaktende den syke svært ofte er, fordi det gir noen premisser for kommunikasjonen. Man må huske på at alt leses gjennom «jeg er et ekkelt, uverdig menneske»-brillene, og at alt du sier tolkes gjennom samme type filter. Samtidig er det viktig å huske at alle spiseforstyrrede er forskjellige, at de er på forskjellige stadier i sin lidelse eller tilfriskning, og at det du kanskje oppfatter som bedrag eller uærlighet, som regel «bare» er selvbedrag. Man kan ønske å bli frisk, samtidig som man ikke tror man kan overleve uten sykdommen.

Helt til slutt, noe alle bør tenke over, uansett om de jobber i treningsbransjen eller ikke:

90 % av alle spiseforstyrrede er normalvektige eller litt overvektige.

Advertisements

One thought on “Reprise: Spiseforstyrrelser og treningsbransjen

Kommentarer er stengt.