Nettkidsa

Jeg er endelig ferdig med Nettkidsa, en bok om barnas digitale hverdag og hvordan vi som foreldre kan håndtere den. Forfatter og journalist Per Kristian Bjørkeng har skrevet en velfundert og innholdsrik bok, som gir oss som foreldre/lærere/andre omsorgspersoner et godt grep om hva som finnes ute i den digitale jungelen. Boka består tre deler: Digital barndom, Bekymringer og Reguleringer. I tillegg kommer noter og litteraturliste, som inspirerer til videre lesing om de forskjellige temaene som tas opp.

Digital barndom
Første del handler, som tittelen antyder, om barnas oppvekst med digitale medier. Den digitale hverdagen er en ny utfordring for foreldregenerasjonen, mens barna våre tar pc, mobil og spillkonsoller med internettoppkobling som en selvfølge. De kan nå venner, uvenner, kunnskap og skremmende bilder med et par tastetrykk. Men de kan også lære og utvikle seg ved hjelp av digitale medier.

Barnas behov for underholdning, forbruk, sosialisering, kreativitet, undervisning og selvhevding er altså alle med på å stimulere fremveksten av et digitalt familieliv. Den digitale teknologien kan tilby opplevelser som tradisjonelle analoge medier umulig kan konkurrere med. Mange av de aller mest populære tjenestene kombinerer flere av drivkreftene. Med den digitale teknologien er kombinasjonsmulighetene uendelige. (Nettkidsa, side 20)

Og det er skremmende mye der ute. Så mye at det er umulig å få full oversikt, selv for en aktiv nettbruker som undertegnede. Nettkidsa gir en fin oversikt over noen av de mest populære nettsidene for barn/unge, og hvilke bruksområder, fordeler og ulemper disse har.

Junior (gutt, snart 11 år) sine interesser på nett sammenfaller sjelden med mine, og jeg er avhengig av å kunne kikke ham over skulderen for å vite hva han holder på med. Er det grunn til bekymring?

Bekymringer

I motsetning til hva man skulle tro ved første øyekast, er det ikke teknologien i seg selv som tiltrekker barna. Det er den sosiale kontakten datamaskinen tilbyr, som øver den sterkeste tiltrekningen. Datamaskinen er faktisk blitt en sentral inngangsport for barnas kontakt med andre mennesker. Det er dette som skaper inntrykket av «avhengighet» av selve teknologien. (Nettkidsa, side 33)

I denne delen av boka tar Bjørkeng for seg en del studier, med forskjellige perspektiver, blant annet på voldsspill som årsak til voldelig oppførsel. (Merk at jeg har valgt et sitat som underbygger det jeg har mest tro på. Boka beskriver også hva andre mener om årsak/virkning.)

Fire eksperter, med den erfarne psykologen og forskningslederen Svein Mossige i spissen, gikk gjennom hele 300 sentrale internasjonale forskningsprosjekter på medievold og barn fra de siste 15 årene. De norske forskerne gir langt på vei Ferguson medhold. De konkluderer med at forskningen som viser en tydelig sammenheng mellom medievold og aggresjon i liten grad kan si noe om det er medievolden som er årsaken. (Nettkidsa, side 72)

Bjørkeng skriver også om vanskelige, men viktige, temaer som overgrep og digital mobbing, og hvordan man kan forebygge og takle denne typen problematikk. Gjennom hele boka viser han til råd fra både Medietilsynet og Barnevakten, og forklarer bakgrunnen for rådene som gis.

Regulering
I hvilken grad skal vi regulere barnas bruk av digitale medier? Jeg syns overskrifter på kapitlet om regulering sier det meste: «Barn trenger foreldre – også i en digital hverdag.» Det er mye på nett som ikke er beregnet på eller egnet for barn. Det er mye som bør vurderes opp mot barnets alder og modenhet. For oss som er foreldre betyr det at vi faktisk må sette oss inn i hva barna driver med og interesserer seg for på nett. Som i den analoge hverdagen må vi både sette grenser og være tillitsfulle til barna. Vi må ha kunnskap for å kunne ta gode beslutninger og sette grenser med autoritet. Det handler både om hva vi tillater dem å gjøre på nett, hvilke spill de får spille, og hvor mye tid de får bruke på «skjermaktiviteter».

I den digitale verden kjennes alt helt nytt og annerledes. Vi som er foreldre til den første virkelige digitalgenerasjonen kan ikke styre etter minnene om vår egen barndom. Hvilke nyvinninger er positive bidrag, og hvilke bør vi styre ungene unna? Det som finnes av forskning så langt, viser at foreldres intuitive engstelse overfor teknologien i enkelte tilfeller er solid fundert. Men la ikke følelsen ta helt overhånd. Sett under ett er det viktig å minne seg selv om at barnas intense bruk av nett og mobil verken er mystisk eller farlig. (Nettkidsa, side 140)

Boka tar for seg noen reguleringsverktøy, og ikke minst noen tanker om barns rett til privatliv. Sånn jeg ser det er det ikke noe hokus pokus. Du må være informert om hva poden foretar seg på nett, akkurat som du må vite hvem han henger sammen med på ettermiddagen og kvelden, og hva de finner på. De kan være på sykkeltur, eller de kan torturere en katt. Det er ditt ansvar å ha oversikt og sette nødvendige grenser, men du kan ikke overvåke ham døgnet rundt. Han må ha plass til å vokse og utvikle seg.

Et særdeles godt poeng som tas opp er viktigheten av å ta digitale medier som sosial arena på alvor. Kutter du nettforbindelsen kutter du barnas kommunikasjon med vennene. I de voksne generasjonene er det ikke stor forståelse for dette. «Det er jo bare å gå ut og treffe vennene dine!» Men når alle vennene er på nett, alle snakker sammen på samme sted på nett, og du blir utestengt av foreldrene dine… Det er ikke bare-bare. Vi må bort fra tankegangen om at sosiale nettverk på nett er mindre verdt enn de som oppstår/finnes i «virkeligheten». Det som skjer på nett er virkelig, og det har konsekvenser for det som skjer afk (away from keyboard).

En mammas tanker
Selv om jeg har vært veldig aktiv på nett de siste 13-14 årene var det mye i denne boka jeg ikke var klar over eller har tenkt over. Jeg ferdes jo ikke på samme sted på nett som barn gjør. Jeg har heller ikke den store interessen for gaming, og da spesielt ikke samme type spill som junior spiller, selv om jeg tidvis syns spilling er gøy. Junior har ikke den samme interessen for sosialisering på nett som meg, foreløpig, så krysspunktene i vår digitale hverdag er få. I motsetning til mange andre mødre er jeg en kompetent digital borger, noe som gir meg en fordel hver gang junior finner noe nytt han vil teste, men jeg kan ikke påberope meg å forstå hvordan det er å vokse opp med denne uendelige verden av muligheter ved fingertuppene. Alt jeg kan om digitale verktøy og medier har jeg lært i voksen alder. Vi fikk ikke Nintendo før jeg var 14-15 engang. Junior har hatt pc og PS2 mer eller mindre hele sitt liv, og jeg oppmuntret ham til å spille (alderstilpassede) spill fra han var ca 2 år.

Nettkidsa har hjulpet meg med å få mer oversikt over hva barn bruker digitale medier til, og å fokusere litt mer på de positive sidene med skjermtiden til junior. Selv om han så langt ikke har vært interessert i verken Habbo eller MSN vet jeg at det bare er et spørsmål om tid før den sosiale kontakten med venner utvides til nettet. Han kommer til å treffe nye venner, og uvenner, gjennom onlinespill, og han kommer til å holde kontakten med både venner og familie via Facebook. Jeg innbiller meg at jeg stiller bedre rustet til den tid etter å ha lest Bjørkengs bok, fordi den har supplert min egen erfaring og kunnskap om bruk av digitale medier.

Anbefales på det sterkeste til alle som har ansvar for barn!

Nettkidsa.no

Advertisements

2 thoughts on “Nettkidsa

Kommentarer er stengt.