Kjepper i hjulene

(Advarsel: Kan inneholde spor av selvmedlidenhet!)

Som jeg skrev i forrige innlegg om skolen; jeg har hanglet en stund. Et par uker, kanskje mer, det kommer alltid snikende innpå meg, og jeg avskriver det som noe som vil gå over innen kort tid. Jeg har en fascinerende evne til å bortforklare symptomer for meg selv, sånn at jeg kan overbevises om at jeg egentlig ikke plages så veldig av fibromyalgien. Vel, denne gangen har jeg ikke hatt påtrengende smerter, derfor var det enkelt å tilskrive det noe annet. Kanskje er det noe annet også, for alt jeg vet.

There and back again
Jeg tok altså toget til Oslo på fredag. Uvillig, men fast bestemt på at jeg skulle komme meg gjennom helgen med forelesninger og praktiske øvelser. Riktig nok kjente jeg at jeg var uvanlig sliten, og skjønte at det ville bli en tung helg, men jeg var overbevist om at jeg skulle klare det. «Jeg kan hvile på mandag, » tenkte jeg.

Så fikk jeg feber, ble svimmel og uvel, og klarte verken å holde meg skikkelig våken eller sovne på toget. Det ble en veldig ubehagelig togtur. Det begynte å demre for meg at jeg ikke ville klare å gjennomføre helgen allikevel. Vel framme i Oslo, etter noe som føltes som 10 timer på toget, kom jeg til å se meg i speilet: hvit som et laken. Det fjernet all tvil, og jeg tok den endelige avgjørelsen om å ikke dra på skolen.

Én ting ble helt åpenbar for meg mens jeg ventet på toget hjem til Gjøvik (2 timer senere): det er ingen plasser på Oslo S man kan slappe av. Jeg hadde et intenst behov for å legge meg ned og lukke øynene, og ikke høre en lyd, ikke ta inn ett eneste inntrykk. Det ble det ikke noe av.  Men jeg kom meg da gjennom ventetiden, og dro hjem igjen. Med tvil, skyldfølelse og angst.

Skyld og skam
Hvis noen andre blir syke har jeg medfølelse og forståelse. Når jeg blir syk føler jeg skyld og skam.

Det må være noe jeg ikke har gjort riktig som har ført til at jeg har blitt dårligere igjen. Jeg kan ikke ha gjort nok. Det må være min feil! Jeg kan ikke være så syk som jeg innbiller meg, jeg er nok bare lat.

Hyggelig, ja? Jeg antar dette er relativt vanlige følelser blant kronisk syke, spesielt for de som har en usynlig sykdom, eller sykdom som ikke har en helt tydelig årsak.  Jeg tror det ville vært lettere for meg å akseptere at jeg er syk hvis jeg forsto mer om sykdommen, om hva som fører til regresjon, og i hvilken grad jeg faktisk kan påvirke sykdomsforløpet. Mye tyder på at jeg ikke kan påvirke det i så stor grad som jeg selv ønsker i hvert fall.

Konsekvens
Konsekvensen av å være syk og ikke kunne dra på skolen denne helgen er at jeg blir forsinket i studieløpet mitt. Det er ingen krise, men det føles sånn fordi jeg så for meg at jeg skulle være ferdig med skolen i begynnelsen av juni. Endringer i planene på grunn av sykdom er rett og slett ikke akseptabelt i mitt (noe forskrudde) hode. I realiteten er det sannsynligvis en fordel at jeg utsetter PT-kurset til høsten, fordi jeg da rekker å få praktisk erfaring som treningsveileder. Utsettelsen vil ikke påvirke mitt nye arbeidsforhold, siden jeg skal jobbe som treningsveileder, og ikke starte som PT før jeg har mange, mange timers trening med kunder. Men forandring i planene er altså litt vanskelig for meg å takle.

Og så da?
Jeg har bestilt time hos den nye fastlegen min. Legesenteret hun jobber på har utrolig nok en sms-tjeneste for timebestilling. I love it!  Jeg har sendt mail til saksbehandler hos Nav. Så fort en ordning med arbeidstrening/måling av arbeidskapasitet er i orden, kan jeg begynne i jobben. Når NIH åpner for registrering på Studentweb skal jeg melde meg opp til PT-kurset til høsten, og eksamen i Kosthold 2. Jobbmessig kommer jeg ikke til å bli forsinket. Planen var å komme ut i arbeid i treningsbransjen i juni, og det gjør jeg jo. Jeg kan allikevel ikke annet enn å føle skuffelse over at jeg ikke har klart å gjennomføre studiene til planlagt tid.

Advertisements

6 thoughts on “Kjepper i hjulene

  1. Livet blir sjelden som man har tenkt at det skal bli. Da jeg var barn trodde jeg at livet etter 30 var strake landeveien! Sånn er det ikke.

    Man må bare klore seg fast og gjøre det beste ut av det. Men noen ganger tror jeg det er sundt å gi litt etter og tillate seg å være svak og synes litt synd på seg selv.

    God bedring:-)

  2. Det er ikke alltid man bør tøffe seg og holde ut, av og til er det riktigere å kaste inn håndkleet en stund for at det ikke skal bli verre. Jeg synes du virker veldig reflektert og fornuftig jeg, og skal prøve å ta litt lærdom av det. 😉

    1. Takk, det var hyggelig å høre!

      For å være ærlig hadde jeg vel ikke kastet inn håndkleet om det ikke var helt umulig for meg å fortsette, men jeg prøver å lære. 😉 Kanskje en gang i framtida kan jeg sette grenser FØR alt stopper seg selv.

      1. Jeg vet hvordan det der er… Før var jeg slik at jeg skulle ikke stoppe, ikke engang om jeg traff veggen! Neida, det må da finne måter å komme _gjennom_ veggen på!?

        Men med min sykdom kan jeg ikke lenger kjøre på helt til yttergrensene, jeg må la det «bli igjen noe» hvis jeg ikke vil bli veldig, veldig dårlig. Det holder hardt å bremse noen ganger, men jeg vil heller gjøre det og så klare noe neste dag, enn å kjøre meg helt ut og bli liggende en uke.

        Lykke til med øving på energiøkonomisering! 😉

      2. Hehe, kjenner meg igjen ja. Jeg syns jeg har blitt mye flinkere enn jeg var, men jeg merker også at «batteriet» har kortere levetid. Det skal mindre til før jeg går rett i dørken. Og selvsagt, om jeg har hatt en lang, god periode tror jeg jo at jeg er helt frisk, og glemmer å ta hensyn. Så er det på´n igjen…

        Takk, håper du fortsatt har gode dager! 🙂

Kommentarer er stengt.