Læring og mestring – kronisk sykdom

Det er nå straks 4 år siden jeg fikk diagnose. I alle disse årene har jeg hatt stort behov for å lære å takle og akseptere livet med en kronisk sykdom. Jeg har spurt leger og Nav om hvor man kan få hjelp til dette. Ingen har hatt noen svar. I følge alle jeg har spurt finnes det ikke slike tilbud, noe jeg alltid har tenkt er merkelig, for jeg kan da ikke være den eneste som føler at det er vanskelig å takle begrensningene og utfordringene en kronisk sykdom medfører.

Da jeg rotet rundt på nettsidene til NRF nå nettopp kom jeg over dette, under overskriften Læring og mestring:

Medisinsk behandling kan ikke avhjelpe alle helseproblemer. Ved kronisk eller langvarig sykdom er opplæring og mestring av sykdommen minst like viktig!
Dette er ideologien og bakgrunnen for opprettelsen av Lærings- og mestringssentre tilknyttet helseforetakene rundt om i landet. (Les hele artikkelen.)

Er det mulig? Hvorfor har ingen fortalt meg om dette? Er ikke leger og spesialister oppdatert på hvilke tilbud som finnes? Stiller jeg altfor høye krav til hva helsepersonell skal kunne hjelpe med? Ærlig talt, hvor mange lider ikke av en eller annen kronisk/langvarig sykdom her i landet? Det må da være et minstekrav at fastlegene har informasjon om tilbud til denne heterogene pasientgruppen?

Jeg blir rett og slett sint.

Til andre som har lignende behov som meg:
Læring og mestring. Helse Sør-øst.

Læring og mestring. Helse Nord.
Læring og mestring. Helse Midt.


6 thoughts on “Læring og mestring – kronisk sykdom

  1. Hm..Kanskje dette er noe for min sønn som er veldig hardt rammet av ME? Skal i hvertfall gjøre ham oppmerksom på dette.

    1. Det er absolutt noe å tenke på i hvert fall. Kanskje han får «flere bein å stå på»? Jeg føler det er det jeg kan få ut av det. Litt mer støtte. Jeg skal snakke med legen min om dette når jeg er hos henne.

  2. Flott at det finnes, men sikkert lite kunnskap om de ja. Kanskje det er noe veldig nyopprettet?

    1. Etter det jeg kunne se er dette et tilbud som ble vedtatt i 2001, så det burde være innarbeidet nå. Problemet er vel at det ikke er nok tverrfaglig samarbeid. Jeg har inntrykk av at det er ganske tilfeldig hva fastlegene har kunnskap om, og at de sitter mye på hver sin tue.

  3. Det burde vært en obligatorisk del av en utredning: Informasjon om mestringsgrupper, interessegrupper og lignende. Det veldig mange sliter med når de får en kraftig funksjonsnedsettende sykdom er ensomhet. Mange føler seg alene og mange er det. Det hjelper mye å treffe andre i samme situasjon og snakke med folk, men å finne fram til slike tilbud selv, tar tid og overskudd. Det er mange som ikke oppdager slike tilbud i det hele tatt, kanskje mest av alt dem som trenger det mest.

    1. Ja, ikke sant? Jeg er ganske sikker på at det ville føre til at flere kunne fungere bedre i hverdagen. Kunnskap om egen tilstand, både det fysiske og det praktiske rundt, er nøkkelen til bedret livskvalitet. For ikke å snakke om et sosialt fellesskap der flere har både forståelse og aksept for hvordan tilstanden påvirker deg. Det er et dilemma at både Nav og helseforetakene i stor grad baserer seg på at pasientene skal finne ut av ting selv. Som du sier, for de som trenger det aller mest er det en vanskelig, kanskje uoverkommelig, oppgave.

Kommentarer er stengt.