Akilles

Akilles er den andre romanen til forfatter Kristian Klausen. Den består av 176 sider språklig skjønnhet, på bokmål, med handlingen lagt til eksotiske Drammen.

Fra baksideteksten

Fortelleren i denne romanen ankommer Røyken videregående skole en varm augustdag i 1997 for å undervise i forming. Han er proppfull av engasjement for kunst og litteratur, og særlig for det greske eposet Odysseen, som han året før har laget et fotoprosjekt ut av.

Men formingsklassen er lagt ned. I stedet tilbyr rektor ham et vikariat som kroppsøvingslærer. Ganske raskt oppdager han at gymsalen rommer uante muligheter for opplevelser og erkjennelser, og før han vet ordet av det er han kastet inn i en merkelig virkelighet – der ballspill og mytologi, krig og erotikk, fortid og nåtid – utgjør trådene i en psykisk vev.

Akilles er en roman om kroppsøving, impotens og gresk mytologi.

Vakkert
Denne boka er rett og slett en nytelse! Språket og referansene flyter så vakkert og ubesværet, og inspirerer både til nylesing av Odysseen og Illiaden, besøk i kunstmuseum og lytting til klassisk musikk. Men hovedpersonen er også, for meg, nært beslektet med Ask Burlefot (en av mine største litterære forelskelser) på godt og vondt. Riktig nok er fortelleren i Akilles impotent, noe Ask ikke kan beskyldes for å være, men det er nok av erotikk allikevel. Og da mener jeg den kunstneriske typen erotikk. Ikke den vulgære Vi menn-typen. Selv når hovedpersonen kikker på, og til og med tar bilder av, de ungene jentene i dusjen, gjennom et ferdig utgravd hull fra lærergarderoben til jentegarderoben, blir det ikke vulgært. Moralsk forkastelig, selvsagt, men ikke vulgært.

Kunne jeg tillate meg å kikke? Var jeg en kikker? Jeg hadde jo dessuten bestemt meg for å leve i sølibat, i alle fall inntil noe i psyken min hadde falt såpass på plass at jeg følte meg i stand til å gi meg selv over til et annet menneske. Hvorfor skulle jeg, som ikke orket tanken på å berøre et annet menneske, å vikles inn i et annet menneskes liv og kropp, bruke tid på å se på kropper? (Akilles, s. 52)

Referanser
Akilles er en bok man sikkert kan lese tusen ganger uten å få med seg alle referansene. Det er rett og slett imponerende av Kristian Klausen at han har klart å legge inn så mye både på og mellom linjene, uten at det virker påtrengende eller oppkonstruert. Jeg er relativt bevandret i gresk mytologi, men slett ikke like trygg på klassisk musikk og basketball. Ja, for hovedpersonen er ikke bare opptatt av kunst, han er også så opphengt i basket at de stakkars elevene hans får lite variasjon i gymtimene sine.

Det er vanskelig å avgrense eller ringe inn hva det var med spillet basketball som fascinerte meg, som alltid, helt fra barndommen, hadde skapt et merkelig dirr i min sjels innerste stenger. På den ene siden har det vel en sammenheng med tsjekkeren Kirov, mammas kjæreste gjennom tre år, og hans stefaderlige instrukser til meg, på gebrokkent norsk-tsjekkisk, om hvordan man skyter, hvordan man tar en retur, hvordan man dribler, et cetera, men jeg tror i grunnen spillets kunstneriske dimensjon gikk opp for meg på et langt senere tidspunkt, da jeg som student for første gang, via tv, opplevde det mennesket som skulle bli spillets personifisering for meg, og som jeg umiddelbart begynte å betrakte som et mysterium: Michael Jordan. (Akilles, s. 41)

Det er en underliggende sårhet i hovedpersonen, et savn etter en far kanskje, selv om han jo oppfatter seg selv som en Akilles. Moren hans dyppet ham til og med i Drammenselva da han var liten, på samme måte som Akilles´ mor gjorde sin sønn (nesten) uskadelig ved å dyppe ham i elva Styx. Han er på én og samme tid reflektert og umoden, og man kan ikke annet enn å undres hvordan det går med ham, når han etter hvert flykter fra både historien sin og hverdagen i Drammen.

Krevende
Dette er en krevende bok. Som leser bør du nok ha en viss kjennskap til både kunsthistorie og litteratur for å få fullt utbytte. Det skader heller ikke om du er en språkelsker, for det er mange lange passasjer uten hvile (punktum). Har man ingen kunnskap om, eller interesse for, gresk mytologi, faller man nok også av lasset. Man kan selvfølgelig lese historien uten å forstå alle referansene, men om den da gir like mye tviler jeg på. Plukk for all del opp boka på biblioteket, bla litt i den, se om den passer for deg! For meg var den i alle fall en ren glede å lese!


4 thoughts on “Akilles

  1. Jeg har lest denne selv som en del av Bloggerturneen til Cappelen. Men jeg må dessverre si at den kjedet meg og jeg synes det var en endeløs tålmodighetsprøve å komme seg igjennom den. Men det er jo bra du likte den da! Jeg vurderer å gi boken bort i forbindelse med en konkurranse eller noe, for det er helt sikkert andre som ville likt den mye bedre enn meg.

Kommentarer er stengt.