Diskusjon om uføretrygd

Anne Siri Koksrud skriver om perverse insentiver i Minerva i dag. Dette går altså ut på at uføretrygd er så økonomisk lukrativt at mange velger dette i stedet for å jobbe.

Jeg ønsker

  •  faktiske tall på hvor mange (prosentvis) som velger uføretrygd framfor jobb
  •  å vite hvorvidt det er mulig å velge uføretrygd, da det, sånn jeg skjønner det, er en lang prosess, både i helsevesenet og byråkratiet, før man ender opp som ufør

Mange som lever på uføretrygd har det økonomisk tøft. Målet er ikke å redusere ytelsene til disse, men å ta bort de ordningene som fører flere inn i uføretrygd enn de som trenger det. Sykelønnen bør kuttes, barnetilleggene i uføretrygden bør kuttes, og så kan heller den generelle uføretrygden økes. Et annet mulig tiltak er å  styrke kompetansen til leger og saksbehandlere som avgjør om en person skal få sykemelding og uføretrygd, slik at færre får ytelser urettmessig. (Minerva, 26.05.2011)

Det er jo vel og bra at målet ikke er å redusere ytelsene til de som har det økonomisk vanskelig, men det blir jo uansett resultatet, eller hva? Man blir ikke mindre syk av at sykelønnen kuttes, og utgiftene ved å ha barn blir ikke mindre for den enkelte av at barnetilleggene kuttes. Collateral damage er ok?

Hvorfor ikke gjøre det økonomisk mulig for arbeidsgivere å ansette folk med nedsatt og/eller uforutsigbar arbeidsevne? Hva med å legge noen insentiver på den siden av saken, og gi de som ønsker å jobbe, men som ikke får jobb, en mulighet til å bidra.

Jeg holder fast på at de aller fleste som er syke ønsker å bidra både økonomisk, faglig og sosialt i samfunnet. Det må legges til rette for at de kan gjøre det.


15 thoughts on “Diskusjon om uføretrygd

  1. Gode spørsmål/innvendinger!

    Ad det første punktet du lurer på så bygger påstanden min på empiriske forskningsresultater som viser at
    – folk rapporterer at de blir friskere, mens uføredeltakelsen skyter i været
    – det er svært store geografiske forskjeller i andelen uføretrygdede, som ikke kan forklares med helseforskjeller
    – når flere av dine naboer blir uføre, øker sjansen for at du selv blir det, selv om andre faktorer ikke skulle tilsi det

    Jeg kan ikke på stående fot si noe om tall her, men Rege, Telle og Vortuba antyder i en artikkel fra 2007 at en økning i antall uføre i et gitt område på én prosent fører til en ytterlige økning i det samme området på omlag en halv prosent som en ren sosial tilleggseffekt.

    Andre forskere som har vist slike sosiale effeter er bl. a. Margareta Ekbladh, Assar Lindbeck og Mårten Palme.

    Ad ditt andre punkt: Det er kanskje en lang prosess, men det er uansett svært vanskelig for legen/saksbehandlerne å vite akkurat hvor store plager du har, hvor mye de hindrer deg i ditt arbeid, og om det eventuelt finnes annet arbeid du heller kunne hatt. Det vil derfor alltid i stor grad være opp til den enkelte hvorvidt han eller hun sykemelder seg eller ender opp med uføretrygd. Her har bl. a. Frisch-senteret noe relevant forskning. (Markussen: The discretionary nature of sick leave)

    Forøvrig er jeg helt enig i at det burde vært mye større incentiver for arbeidsgivere til å ansette personer med nedsatt funksjonsevne, ja jeg tror det kunne bidra til å få mange ut av uførhet. Slik det fungerer i dag, kan man fort bli presset ut av arbeid dersom man ikke er 100 % produktiv. Det er kjempesynd, både for den enkelte og samfunnet. Dette bør jeg sikkert skrive om i en annen artikkel.

    1. Takk for svar!

      Interessant at uførhet «smitter» på den måten. Det hadde også vært interessant å se på hva legestanden og Nav gjør i disse områdene, som de ikke gjør andre steder. Er terskelen for hva som anses som arbeidsudyktig generelt lavere disse stedene? Uansett er effekten svært uheldig, både for samfunnet og individet.

      Når det gjelder arbeidskapasitet/omskolering har vel Nav en jobb å gjøre med å faktisk gjennomføre oppfølging av langtidssyke. Min personlige erfaring er at man må drive hele prosessen framover selv, ellers skjer det rett og slett ingenting. Rådgivning med tanke på arbeidskapasitetsutmåling burde jo være noe av det første man starter med, la oss si etter 4 – 6 måneder sykemelding, men også rådgivning om yrkesbytte. Men her er vel problemet, som andre steder, at det ikke er noe reelt tverrfaglig tilbud, og at saksbehandlere i Nav ikke sitter inne med den nødvendige kompetansen for å rettlede alle de forskjellige brukerne.

      Jeg liker å tro at alle kan gjøre noe, men da må som sagt arbeidsgiversiden inn. Det hjelper lite å være motivert for jobb når man ikke blir ansatt fordi man er en økonomisk risiko.

  2. Og når jeg skrev «din», «deg» og «du» i kommentaren over var det selvsagt ment som en generell betegnelse, ikke for deg spesielt!

    Det jeg snakker om i artikkelen min (og her) er noen individer som ikke egentlig er syke, men som allikevel velger å leve på trygd. De dette går aller hardest ut over er jo de som faktisk er syke! Jeg er, som jeg understreker i artikkelen, veldig opptatt av å opprettholde troverdigheten til trygdeordninger og sykelønn, slik at de virkelig kan komme langvarig syke mennesker som ikke kan arbeide, eller som kanskje kan arbeide bare litt, til gode.

    1. Det skjønte jeg. 🙂

      Det er helt klart at det er noen som er uføretrygdet som ikke skulle vært det, og som du sier går det utover de som virkelig er syke. Jeg er ikke uenig i at dette må belyses, men jeg håper debatten om uføretrygd også kan handle om de som ER syke. Det er svært mye fokus på de som får trygd urettmessig, og dette overskygger gjerne det faktum at de fleste som mottar trygd gjør det fordi de er syke.

  3. Vi har ulike vinkinger og ulike erfaringer, og jeg prøver å ta alt i beste mening når noen øndser endringer i sytemet og aregumenterer med at intensjonen er god. Men jeg klarer likevel ikke å svelge at det blir brukt begrepet: «velger å bli ufør». Å velge er en aktiv handling som betinger at det fantes alternativer. Jeg (og de fleste med meg som er uføre), fikk vite at vi var blitt uføre. Jeg hadde ikke noe valg. Alternativet var risikoen for å bli virkelig hjelpetrengende. Nå velger jeg å prøve meg i arbeid igjen. Det kan gå galt. Dersom kroppen protesterer, må jeg tilbake til full uførestatus igjen. Det er skremmende. Jeg velger likevel å våge – til høsten.

    Språk er makt. Jeg ber derfor tynt: Slutt å si at noen velger å bli uføre.

    Nylig fortalte NRK at en som valgte å bli ufør 66 år gammel, tjente på det fordi han fikk mer i trygd når han ble 67 enn en med samme lønn som arbeidet til han ble 67. Her er to språklige makteffekter: 1. Den ene valgte å bli ufør. 2. Og han tjente på det. – Det gjorde han slett ikke. Han «tapte» 130 00 i ett år for få 6000 mer i året senere. Fortjeneste?

    Mer om dette på:
    http://marittotland.blogspot.com/2011/05/logisk-brist-i-garsdagen-nyhet-hyere.html

    Var ikke meningen å bli streng i tonen, vi er sikkert i samme båt, de fleste av os som leser dette. Har bare litt «strenge» tanker i dag.

    1. Takk for god kommentar! (Syns ikke du er streng i tonen. ;))

      Det er nettopp dette ordvalget jeg reagerer på også. Det synes, slik jeg kjenner Nav-systemet og helsevesenet, ikke som en reell mulighet å velge uføretrygd. Det er ikke opp til pasienten å avgjøre.

    2. Jeg har også problemer med denne «velge å bli ufør», antagelig fordi det er ingenting i min situasjon som tilsier at jeg kan «velge å bli frisk». Det strider mot alt man har lært egentlig, selvfølgelig kan man velge! Men kan en kreftsjuk det? Kan en med AIDS det? Kan en med en annen alvorlig nevroimmun sykdom, som ME, det?

      Når man ikke har noe valg (jeg har heldigvis ikke vært syk så lenge at jeg trenger tenke på uføretrygd enda), så oppleves denne debatten som FÆL.
      Rett og slett.

      Så jeg prøver å tenke på at det ikke er MEG det handler om, men i de siste årene så har det blitt skapt et bilde av uføre og trygda i media som gjør at det er veldig stigmatiserende å være sjuk og måtte ta i mot arbeidsavklaringspenger, eller trygd da.

      Spesielt når man ikke har noe valg.

  4. Velge uføretrygd?

    Jeg har vært alvorlig syk i 16,5 år. Jeg har tjent kr 0 og rukket å være 0% i jobb. Jeg har prøvd og prøvd forskjellige tiltak uten at det har ført til arbeid. Til nå har jeg fått avslag på uføretrygd fire ganger og ung ufør har jeg heller ikke. Likevel er NAV svært optimistiske på mine vegne og regner med at jeg snart kan jobbe. Beklager, men jeg kan ikke. Det jeg trenger er riktig behandling før jeg kan komme ut i jobb. Og så lenge jeg ikke får det, må de snart gi meg den uførepensjonen jeg faktisk har krav på. Mitt største ønske er egentlig å bli frisk og fri fra NAVs klør, men jeg avhengig av deres hjelp.

    Uføredebatten som har pågått de siste årene er tøff å følge. Stigmaet har blitt verre de siste årene og jeg irriterer meg over fokuset «velger lukrativ trygd». Det er mulig jeg har ekstra store problemer med NAV, men det finnes uansett ingen lett og kort vei til å få en uføretrygd. Og lukrativt er det definitivt ikke for de fleste.

    1. Takk for kommentar! Situasjonen din høres uutholdelig ut, og for meg synes det ikke enestående at Nav gjør livet enda vanskeligere. Der de skulle være til hjelp både opplever jeg selv, og hører om mange andre, som må kjempe mot systemet. Derfor blir jeg også mektig provosert når det i debatten i media snakkes om valg.

      Jeg håper du får innvilget uføretrygd, og at du dermed slipper den ekstra belastningen det er ha uforutsigbar og svært vanskelig økonomi.

  5. Generelt syns jeg media hiv seg på lettvinte uttalelser om det meste rundt uføretrygd. Det andre jeg syns er urealistisk, er all denne statistikk-praten. Med statistikk ser man ikke enkeltpersonene og kampen deres for å faktisk bli hørt.. For svært mange er uføretrygd absolutt siste utvei, man har prøvd alt lege og nav foreslår, og risikerer faktisk pga det å møte veggen fordi en da har brukt opp siste rest av livsgnist.

    1. Ja, media vil jo alltid se svart/hvitt på sakene de tar opp, for mest mulig «sjokkeffekt» og salg. Det er en uting, og de norske avisene generelt kunne godt ta seg mer tid til dybdedykk i enkeltsakene sine. Jeg syns de undervurderer leserne sine, når de stadig overforenkler ting.

      Man skulle ikke tro at det er vanskelig å forstå at uføretrygd er aller siste utvei for de fleste som mottar stønaden, og at de som eventuelt jukser er i mindretall. Det var derfor jeg etterlyste faktiske tall på hvor mange som får uføretrygd uten egentlig å ha behov for det, fordi det ikke sier meg noe om utbredelsen når media eller andre skriver at «Mange mottar trygd urettmessig» eller «Mange velger uføretrygd». Mange i forhold til hva? Hvor mange prosent av de som mottar trygden er det egentlig snakk om? Det skulle jeg virkelig likt å vite.

Kommentarer er stengt.