Ungdommens leseglede – en hyllest

Bøker har alltid vært en stor og viktig del av livet mitt. Pappa har fortalt om den første gangen han tok meg med til et bibliotek, jeg var liten og satt på armen hans, og jeg utbrøt begeistret: BØK! da jeg så rader på rader med bøker. Selvsagt husker jeg ikke denne skjellsettende opplevelsen selv, ikke bevisst i alle fall, men bibliotek og bokhandeler er fortsatt mine favorittstoppesteder uansett hvor jeg er. Jeg blir aldri lei av å se på alle de forskjellige bokryggene, titlene, sjangerne, omslagsbildene og størrelsene. Jeg blir heller aldri lei av å bla i det forskjellige bøkene, kjenne på forskjellen i papiret, i vekt, se ord som hopper opp fra sidene i det jeg fortsetter til neste side og neste side, studere de forskjellige fontene, og ikke minst: undres over hvor denne historien kom fra, den jeg nå står og holder i hånden.

Starten
Jeg tror det startet med høytlesning. Farmoren min leste fra Mitt skattkammer fra jeg var bitteliten. Jeg har noen vage minner om at pappa leste Narnia-bøkene for meg da jeg ble litt større. De var skumle, men fantastiske! Jeg husker også at tanta mi, på et senere tidspunkt, leste Min venn Flicka for meg mens vi var på hytta. En bok som vakte så sterke følelser i min dyrekjære sjel! Enda senere leste jeg både Min venn Flicka og de to påfølgende bøkene om Flicka og hennes avkom selv. Og jeg leste og jeg leste. Mer eller mindre alt jeg kommer over, slik jeg husker det. Penny-bøker, Nancy-Drew, Kulla-Gulla, alt av Astrid Lindgren,  Anne Cath. Vestly, Jack London og Jules Verne. Jeg husker det fantes en illustrert serie med klassikere, som Ulvehunden, Jorden rundt på 80 dager, og mange andre, som jeg trålet gjennom på biblioteket.

Men jeg leste ikke bare rene barne- og ungdomsbøker. Jeg leste det som sto i hyllene hjemme. Leksikon, historiske leksikon, bøker om gresk mytologi, om vulkanutbruddet som begravde Pompeii, voksne bøker som Egalias døtre (som jeg strengt tatt ikke forsto så mye av da jeg var 12-13), Brev til et ufødt barn av Oriana Fallaci, bøker av Mikjel Fønhus som jeg fant hjemme hos besteforeldrene mine, osv osv. Var det en bok, måtte den leses!

Lesegleden (som forsvant?)
Den voldsomme innlevelsesevnen man har når man er barn og ungdom, i årene før man blir opptatt av det skrivetekniske, det kritiske blikket og hensikten bak teksten, er noe jeg savner så til de grader. En sjelden gang kommer jeg over bøker som griper meg på samme måte som i ungdommen, men det er så langt, så langt mellom hver gang det skjer. Og selv da er det vanskelig å gi slipp på tillærte lesemåter fra studier og jobb. Kanskje er det en nødvendig del av dannelsen, den utviklingen som et kulturelt vesen må gjennom, men ærlig talt: hvem skulle ikke ønske de fortsatt kunne oppleve det fantastiske og grenseløse i historiene de leser?

Tenk å være Ronja Røverdatter, Nancy Drew, Heidi, Pippi Langstrømpe! Å ferdes i villmarka med Buck, å løpe fritt med en hesteflokk i Wyoming, å ferdes under havet på jakt etter monstre, eller gå gjennom et klesskap til en helt annen verden!

Alt er mulig, verden ligger for dine føtter, nye dimensjoner åpner seg.

Men så…
Jeg mistet nok ikke den opprinnelige lesegleden før jeg var godt over 20. Selv om jeg sluttet å lese absolutt alt jeg kom over klarte jeg allikevel å leve meg fullstendig inn i absurde historier, som Isfolket og Raja-bøkene. Jeg hadde fortsatt evnen til å stenge fornuften ute, og la historiene ta meg med hvor som helst. Etter at jeg begynte å studere litteratur på UiO ble det vanskeligere og vanskeligere, og på et tidspunkt mistet jeg fullstendig lysten til å lese. Jeg var alvorlig redd for at den var borte for alltid. Det var ingen glede forbundet med lesing lenger, for alt jeg følte ble lagt i hendene på meg var bøker jeg måtte like, fordi noen andre fortalte meg at dette var de beste bøkene i verden. Det tok et par-tre år etter endt skolegang før dette endret seg. Og hva startet jeg opp igjen med da? Jo, ungdomsbøker.

Nå da?
Jeg må innrømme at Harry Potter reddet dagen. Deretter Harry Hole. Så tipset en venninne meg om Neil Gaiman, og en annen venninne kom med Anna Gavalda. Det løsnet mer og mer. De siste par årene har jeg gradvis funnet tilbake til leselysten, og formen er stadig stigende. I fjor fikk jeg A Game of Thrones i bursdagsgave av Hespetre og mannen hennes, og kunne da kaste meg inn i nok et fantastisk univers. Og denne uka har jeg lest Guds venstre hånd, som jeg antakeligvis ikke kommer til å skrive et eget innlegg om, for jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal beskrive den på en rettferdig og overbevisende måte. Ta meg bare på mitt ord: den er spennende og altoppslukende. Les!

Det fysiske miljøet
Det er lettere å sette seg til med en bok i hagen eller godstolen her vi bor nå. For det første er det en hage, noe jeg selvsagt ikke hadde i Oslo, og for det andre er det bare fuglekvitter og rauting fra kyr i bakgrunnen, ikke godstog og bråkete naboer. Jeg trenger absolutt ikke ha det helt stille rundt meg når jeg leser, men det er forskjell på lyd og støy. Og så er det noe med lukta av natur når jeg sitter ute, eller rom til å puste fritt når jeg sitter inne. På de 50 kvadratmeterne vi bodde på i Oslo føltes det alltid trangt. Det var ikke plass til fantasi.

Nå går jeg ut i sola, med ungdomsboka Uglies (trykk på bildet i høyre kolonne), som Mammadamen anbefalte i sin blogg for ikke så altfor lenge siden.

Ha en flott lørdag!


4 thoughts on “Ungdommens leseglede – en hyllest

  1. Det var et fint innlegg! Jeg skrev litt om mitt liv som leser fra jeg var fire år og fram til i dag på bloggen min 6. februar.

    I dag er det veldig mye språket, fortellerstemmen og det at jeg tror på personene som gjør at jeg kan leve meg inn i en bok sånn som da jeg var barn.

    Og da kan personene godt være trollmenn…

    Ha en fin lørdag du også!

    1. Tusen takk, hyggelig at du likte det!
      Ja, en troverdig fortellerstemme er nok et av hovedkriteriene for at jeg også skal leve meg inn i bøkene nå. Eller i det hele tatt gidde å lese dem. Jeg ga opp Rom av Donoghue nettopp fordi fortellerstemmen ikke var troverdig for meg.

      Jeg liker lange bøker. Bøker som lar meg være i et annet univers lenge, lenge. Og bøker som man er nødt til å begynne å lese fra begynnelsen av med en gang man er ferdig med dem, fordi man ikke klarer å gi slipp på den stemningen de skaper.

      (Annebloggen)

      Så enig i dette!

Kommentarer er stengt.