Motivasjonen som forsvant

Motivasjon – bare ordet får meg til å miste den faktisk. Kjenner at den siger ut av meg. Så da må vel andre mekanismer ta over, for jeg blir ikke bedre av å vente på treningslysten.

Dette er det jeg husker
På denne tiden i fjor trente jeg 3-4 ganger i uka. Jeg hadde dårlige dager, men klarte å gjennomføre både styrketrening, spinning, langturer på beina og annen aktivitet. Da hadde jeg også trent jevnt og trutt over relativt lang tid. Stort sett klarte jeg å balansere trening/fibromyalgi og livet. Jeg tenkte at jeg nok skulle bli frisk, men at det bare ville ta litt mer tid enn jeg hadde trodd, og at alt ville ordne seg bare jeg gjorde alt riktig. Deretter kom høsten, en forkjølelse, stress og mas, og mer smerter, mindre trening. Siden har jeg neimen ikke kommet i gang igjen. Jeg forstår hvorfor, med flytting og alt det førte med seg av stress, men jeg klandrer (selvfølgelig) meg selv for det.

«Hadde du ikke vært så lat, vet du, Hege…»

Jeg liker virkelig ikke den indre kritikeren min. Hun er ikke til å komme overens med. Hun er nok en av disse som mener at alle syke egentlig er late, og bør tvinges ut i både jobb og maraton.

Dette er status
Ingen regelmessig trening siden jeg flyttet. Det vil si 3 måneder. Det er ikke så lenge når jeg tenker over det, men det er mye for kondisen og musklene. Og her er det motivasjonen har forsvunnet på veien, for jo lengre tid det går, jo lengre er jeg fra den gode formen jeg var i på denne tiden i fjor. Med andre ord, jeg kaster bort tiden på å kjefte på meg selv for å ikke være der jeg var, i stedet for å jobbe meg opp igjen og se framover.

Men det er egentlig bare halve visa. Den andre halvparten handler om å akseptere at jeg (kanskje) ikke blir helt frisk selv om jeg legger inn masse innsats i trening, kosthold og stressmestring. Det er veldig, veldig tungt å tenke på. Jeg VIL så mye.  Jeg kan gjøre alt så riktig jeg bare vil, det er ikke sikkert det hjelper. Og dessuten, og dette er kanskje bare en unnskyldning, hva vet jeg, tung styrketrening funker ikke for meg. Jeg som syns det var så gøy! Man ser jo tydelig progresjonen fra økt til økt. Snakk om motivasjon da! Kondistrening er virkelig ikke gøy. Men det kan jeg gjøre, og det hjelper meg. Men jeg gjentar: ikke gøy. *se etter motivasjonen som forsvinner rundt svingen*

(Her velger jeg å overse det faktum at jeg har vært mye dårlig i det siste, for det er strengt tatt irrelevant. Jeg kan trene de dagene jeg ikke er dårlig, og det vil på sikt redusere smerter og utmattelse. Det som er relevant i denne sammenhengen er at frykt for smerter og utmattelse gjør at jeg unngår belastende situasjoner, som for eksempel trening.)

Dette må jeg gjøre
Nike hadde et av mine favorittmottoer: Just do it!
Så enkelt, så vanskelig. Dette mottoet må jeg gjøre til mitt igjen. Men det er ikke bare å sette i gang for fullt heller. Opptrening, grunntrening, prøve og feile. K j e d e l i g, men nødvendig når man er syk. Jeg har en plan. Den ser sånn ut:

Rolige økter (daglig)
30 minutter tur med hund
20 minutter yoga

Utholdenhetsøkter (2 ganger i uka)
Sykkeltimer – tirsdag og torsdag

Styrkeøkter (2 ganger i uka)
Lett styrke store muskelgrupper – tirsdag og torsdag
Utfall
Knebøy
Kneekstensjon
Rotasjon (for bevegelighet i ryggen mer enn styrke)
Stående roing
Planken
Crunch

Jeg syns dette er lite trening, selv om jeg vet, faglig sett, at dette er mer enn normalbefolkningen trener. Men sammenligner jeg meg selv med dem? Neida. Sammenligner jeg meg selv med noen som har samme type lidelser som meg? Neida. Jeg sammenligner meg selv med supermosjonistene. De som legger i et utall timer trening i uka, og et tilsvarende utall kroner i utstyr. Sant å si henger nok denne tankegangen igjen fra tida med spiseforstyrrelser, og er derfor ikke noe å spare på av mange grunner.

Cluet for meg er altså å gjennomføre dette over tid. 8 uker til å begynne med. Så kan jeg vurdere om det er aktuelt med mer belastning. Utfordringen blir å både holde ut og å holde igjen. På et tidspunkt, om ca 3 uker, vet jeg at jeg vil tenke at det er lurt å ta i litt mer, fordi jeg kjenner at jeg blir i bedre form. Til Hege om 3 uker: nei, det er ikke lurt.


17 thoughts on “Motivasjonen som forsvant

  1. Synes dette var godt beskrevet: Utfordringen blir å både holde ut og å holde igjen. Jeg kjenner meg så ekstremt igjen i den alt-eller-ingenting-tankegangen din. Misliker selv at jeg ikke kan «kjøre på» og være «superaktiv» – at jeg må ta til takke med en mellomting. Det dreper motivasjonen. Jeg føler jeg «halvtrener» enda jeg vet at det er dette min kropp trenger.
    Jeg synes (helt ærlig) det programmet du har lagt opp virker veldig veldig veldig bra – og tror det er mer enn hva de fleste får til. Får du det til å bli en rutine – og ikke «ødelegger» for deg selv ved å overdrive det – føler du deg sikkert bedre.

    Just do it? You can do it!

    1. Takk, det er godt å høre at jeg ikke er alene om det (selv om jeg ikke unner noen andre disse skrudde tankene). Jeg har prøvd å legge lista lavt nok til at kroppen kan leve med det, og (nesten…) høyt nok til at hodet kan leve med det. Kjenner jeg i alle fall gleder meg bittelitt til sykkeltime på torsdag. Lenge siden sist nå. Vi har nok godt av å lære å begrense oss, begge to. 😉

      Håper du har en strålende søndag, Kristine! ❤

  2. Oi.. Jeg hadde aldri maktet ett slikt program, så får du det til så er det stort! Jeg eier ikke motivasjon. Der har jeg gitt opp. Jeg er glad de dagene jeg klarer gå ut og gå meg en tur. Det går mer på hva jeg har lyst til enn hva jeg er motivert til. Men jeg er sikker på en ting: du har helt sikkert gjort masse bra som du glemmer å gi deg selv klapp på skulderen for…

    1. I perioder har jeg gitt opp også, men jeg vet at jeg får mindre smerter og mer overskudd om jeg bare kommer meg opp på et visst nivå med trening. Problemet er «bare» å komme seg dit, og siden bli der lenge nok til at kroppen tåler litt økt belastning. Men du har nok rett, jeg glemmer å gi meg selv ros for det jeg faktisk gjør bra. Det er jeg kanskje ikke alene om?

      Fortsatt god søndag! 🙂

  3. Så godt skrevet og så bra beskrevet over hvordan du tenker rundt dette med trening. Du vet hva som er bra for alle andre, du kunne ha satt opp lister og program til andre, men til deg selv er det ikke nok -du må ha mer på en måte. Men, det er ikke slik det skal være, kroppen din tåler ikke like mye som tankene får deg til å tro. Jeg synes opplegget ditt høres bra ut,og ikke minst det å skulle stå i det når du etterhvert tror du kan legge til mer, det er da du er i den viktigste fase, holde ut og vente er vanskelig.

    Selv mister jeg litt motivasjon for å trene, det er ikke så viktig hvis jeg skal ta vekk alle spiseforestyrrede tankene rundt trening. Noen ganger bruker jeg det bevisst også fordi jeg ikke orker, og jeg vet at når jeg er innlagt og ikke spiser all maten så får jeg ikke lov. jeg må finne igjen gleden ved å trene og ikke bare holde på gleden ved å tilfredsstille sykdom.

    Stå på Hege 🙂 Hvis det er til hjelp blir jeg gjerne med deg å rusler en tur 🙂

    1. Takk! 🙂 Jeg syns du er inne på noe viktig, det med å finne igjen gleden ved å trene. Det gjelder for min del også, selv om det ikke har vært spiseforstyrrelse som har styrt det for min del de siste årene, så har jo treningen på mange måter bare vært et instrument for å bli friskere av fibromyalgien. Det er nesten som medisin i stedet for trening fordi jeg liker det. Jeg er så lei av at sykdom styrer nesten alt i livet mitt, og sånn vet jeg jo det er med spiseforstyrrelser også. Jeg skal prøve å være mer bevisst på treningsglede!

      Selskap på tur verdsettes! 😀

  4. Mine første tanker: Om du vet, faglig sett, at dette er mer enn folk flest trener, bør du kanskje begynne litt roligere? Og så heller, om tre uker, når du vil ta i mer, øke til dette programmet?

    Uansett hva du bestemmer deg for å gjøre: Lykke til, jeg håper det bra og så smertefritt som mulig.

    Åh, og jeg har blitt veldig glad i nettsamfunnet Dailymile, der man kan registrere all mulig slags trening, og legge til venner og la seg motivere av andre. Jeg har profil der, om du bestemmer deg for å bli med, så legg meg gjerne til. Det er gratis, og jeg har ingen tilknytning til det utover at jeg liker det godt, bare så det er sagt – forsøker ikke å drive markedsføring her 😀

    1. Jeg har vært inne på tanken, men samtidig er dette et program med veldig lav intensitet, selv om mengden kanskje ser mye ut i antall treningsdager. Turer med hunden(e) har jeg holdt på med hele tiden, så det blir ingen økt belastning sånn sett. Den store forandringen blir å begynne med sykkel- og styrketrening igjen, men for å få noen som helst effekt kan jeg ikke trene mindre enn det jeg har satt opp her. Denne uka starter jeg litt sakte, siden jeg jobber tirsdag, og dermed ikke rekker sykkel/styrke. 🙂

      Takk, det var et artig verktøy! Det skal jeg bruke! 😀

  5. Husk å belønne deg selv når det går bra! Jeg har treningsprogrammet mitt på kjøleskapet og setter stjerneklistremerke på hver gjennomførte økt! 🙂 Det høres ut som et «billig triks», men det får meg virkelig til å føle meg flink, og det er med på å undertrykke den delen av meg som har lett for å tenke at «dette burde jeg da klare uansett».

    Har blitt veldig glad i Dailymile etterhvert, også fordi det er motiverende å se det man har gjort registert og oppført. Man får gjerne mail en gang i uka med oppsummering av ukas trening, i tillegg til at man kan følge andre og motivere andre, be om råd, legge ut bilder, og få tips, råd og hjelp med motivasjonen. Hyggelig at du hiver deg med!

    1. Hehe, jeg bruker stjernesystemet selv. Legger inn en stjerne når jeg oppsummeres ukas trening i innlegg på bloggen. Det er ikke så mye som skal til. 😉

      Ja, ser ut som det er midt i blinken for å hjelpe motivasjonen min også! 🙂

      1. Har mye å si, sånne ting. For min del er det viktig at det er synlig hele tida – Når jeg ser stjernene på kjøleskapet hver gang jeg åpner det, er det lettere å komme i gang 😉 Glemmer raskere det jeg registrerer på nett og ikke ser hver dag, uten å måtte leite det opp.

      2. Hehe, jeg hadde sånn på kjøleskapsdøra tidligere, men så ble jeg så frustrert hver gang jeg ikke klarte å gjennomføre en økt, så det ble mer til skade for min del egentlig.

Kommentarer er stengt.