Redningsaksjonen

Den ene besøkskatten, Minuscha, hadde vært borte i 5 dager da jeg så en lignende katt på terrassen i går kveld. Jeg var i tvil om det var henne, for denne virket større, og hadde masse floker i pelsen, men synet fikk meg i alle fall til å gå ut å rope på henne. Først skjedde ingenting, men så hørte jeg noen svake svar, og det hørtes ut som de kom fra kjelleren. Jeg gikk ned og fortsatte å rope, og hun fortsatte å svare fortvilet og høyt. Merkelig nok kom hun meg ikke i møte, selv om hun helt tydelig ville ha kontakt med meg. Ganske raskt oppdaget jeg hvorfor. Hun hadde krøpet inn i et lufterom, og havnet mellom to vegger inn til naborommet. Der satt hun ca 2 meter ned, med et bevegelsesrom på ca 15 x 50 cm, uten mulighet til å komme seg opp igjen. Sannsynligvis har Dylan jaget henne, og så havnet hun i en blindvei.

Fangehullet - fanget mellom to sponplater og to bjelker

Siden hun er en veldig tynn dame av natur ble jeg straks redd for at hun kunne ha sittet der i 5 dager. Hun har ikke fett å gå på i det hele tatt. Jeg fikk hjelp til å prøve å få henne ut, men etter 1,5 time måtte vi gi opp. Det syntes som vi måtte vente til huseier kom hjem sånn at han kunne sage et lite hull, men da måtte Minuscha bli sittende fanget en natt til. Det føltes helt uholdbart å tenke på, så jeg gikk ned i kjelleren igjen med Junior, for å se etter løsninger.

Fantastisk flott illustrasjon av hvordan Minuscha var fanget

Det var helt umulig å få henne opp den veien hun hadde falt ned, men på den andre siden var det bare en sponplate, og jeg kom på at jeg kunne bruke hammer og syl for å hakke hull i veggen. Som tenkt, så gjort, og etter ca et kvarter var hullet stort nok (og det var ikke særlig stort) til at Minuscha kunne krype til friheten.

Hun var helt utmattet og utsultet. Hun prøvde ikke engang å protestere da jeg satte henne i buret for å bære henne inn. Jeg ville ikke ta sjansen på at hun skulle få panikk på vei opp og komme seg unna, selv om jeg skjønte at det hun aller minst ønsket var å bli innesperret igjen. Hun var hjerteskjærende tynn, merkbart tynnere enn tidligere, og luktet av sin egen urin. Jeg sjekket at hun ikke var skadet på noen måte, så ga jeg henne litt mat. Hun kastet den i seg og ville ha mer.

Lykkelig på sofaen i dag tidlig

Redningsaksjonen ble avsluttet ca 23.30, og jeg ble sittende oppe med henne et par timer i natt. Ikke bare for å gi henne selskap, men fordi hun måtte få litt og litt mat, ikke kaste i seg altfor mye på én gang. Jeg foret henne med maten til kattungene, som er ekstra næringsrik. Etter hvert sovnet hun, mett og trygg. Hun virker i grei form, alt tatt i betraktning. Foreløpig har hun ikke hentet seg inn igjen helt, og hun nyser en del, men jeg ser an til mandag om det er nødvendig med veterinærsjekk.

Den andre katten, som gjorde at jeg gikk ut for å rope, viste seg igjen på terrassen litt senere på kvelden. Den er fryktelig sky, og stikker straks den ser en bevegelse. Pelsen er full av floker, og den ser ikke ut til å ha det bra. Jeg har alltid mat stående på terrassen, siden Dylan er ute nesten hele tiden, så jeg vet i hvert fall at den har noe å spise. Helst vil jeg ha tak i den og se om jeg finner eieren, for den hører ikke til rundt her.

Reklamer

6 thoughts on “Redningsaksjonen

    1. Takk, ja, jeg håper jeg får tak i den andre katten også, for den trenger nok både kos, varme og å bli kvitt flokene sine.

  1. Stakkars liten! Enda bra hun har en (besøks)matmor som ikke er opprådd. Hils Dylan og si at han ikke må jage andre puser ned i hull, og i det minste si fra hvis han gjør det. Og fortsatt god bedring til Minuscha 🙂

Kommentarer er stengt.