Forrige ukes trening oppsummert

Et hverdagslig innlegg:

Forrige uke gjennomførte jeg 8 økter på beina, elipsemaskin og sykkel, og tilbakela til sammen 45 km. Total treningstid i timer ble på 4 timer og 26 minutter. Jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte mer enn det målet jeg satte meg i antall kilometer, men kunne gjerne lagt litt mer tid i sykling. Forrige uke var dog veldig spesiell, siden den startet med ny jobb, og endte med total tragedie. De to siste øktene fikk et sterkt terapeutisk preg mer enn treningsfokus.

Ord blir for små

Ord blir for små, og følelsene for store.

Dette er et forsøk på å sortere tanker.

Siden fredag ettermiddag, da nyheten om bomben i Oslo kom, og senere de grufulle og totalt uforståelige rapportene fra Utøya, har jeg vært i en sjokktilstand. Paralysert av noe som ikke kan beskrives som noe annet enn en dyp følelse av gru. I likhet med mange andre har jeg sittet på Twitter, ute av stand til å gjøre noe annet enn å retweete andre. Jeg har fulgt live-sendingene til Nrk, og jeg har snakket med venner og bekjente på irc og Facebook. Det første døgnet var jeg hjemme alene, og er takknemlig for at jeg har et bredt nettverk på sosiale medier å ty til.

Fredag
Fredag ettermiddag snakket jeg med venner på irc. Vi tullet og tøyset som vanlig. Plutselig skriver en at han hørte et høyt smell. Jeg gikk over til Twitter, og flere snakket om det samme. Like etter kom meldingene om en eksplosjon i sentrum, og både nettaviser og nett-tv viste bilder. Jeg trodde først ikke det jeg så. Jeg trodde ikke dette faktisk skjedde i Norge, i Oslo, byen som har vært hjemmet mitt i nesten hele mitt voksne liv. En del av Oslo jeg passerte mange ganger i uka tidligere. Jeg sendte melding til mamma om at jeg ikke var i Oslo, for det kunne jeg fort vært. Jeg sendte melding til brodern for å forsikre meg om at han var trygg. Så begynte jeg å se etter alle vennene mine på sosiale medier, etter kolleger og bekjente. I løpet av et par timer var jeg trygg på at ingen jeg kjente var direkte rammet.

Tv-bildene fra stedet gikk dypt inn på meg. Spekulasjonene om hvem som kunne stå bak interesserte meg lite, jeg var så rystet over å se kjente gater og bygninger i en tilstand som mange før meg har beskrevet som en krigssone. Mennesker ble rapportert døde og kritisk såret. Det var vanskelig å forstå det jeg så. Den gryende lettelsen over at det så ut som få tross alt var fysisk rammet begynte å komme.

Så delte noen en Twittermelding fra Utøya. En som skriver at det er skyting. At ingen måtte ringe noen der, fordi alle gjemte seg. Jeg trodde det var en veldig dårlig spøk. Sånt skjer da ikke Norge, tenkte jeg. Sånt skjer faktisk bare på film. Etter hvert kom helikopterbildene fra Nrk. Det var ekte. Utover kvelden og natta kom flere og flere rystende rapporter, også rapporten om at våpendesperadoen var tatt. At han var norsk. Og at han antakeligvis sto bak begge angrepene. Han så skremmende normal ut.

Jeg fulgte nyhetene konstant. Hadde på Nrk i bakgrunnen, mens jeg leste nettavisene og fulgte med på Twitter. Jeg tror jeg håpet på en forklaring. Noe som kunne gi meg, og alle andre, ro. Som om det kunne finnes en slik forklaring på de grusomme angrepene. Da jeg la meg var antallet bekreftede døde på Utøya 9, kanskje 10. Jeg tenkte at det tross alt var godt det ikke var flere. Det var jo så mange samlet på Utøya.

Lørdag
Da jeg våknet lørdag var det med en vond klump i magen. Jeg tenkte at jeg måtte ha drømt alt sammen. Men da jeg skrudde på nyhetene ble jeg kvalm av sjokket. Over 80 bekreftet døde på Utøya. Jeg tenkte på alle de livredde ungdommene, på fortvilte foreldre som ventet på livstegn, og på hvordan i all verden noen kan få seg til å gjøre noe sånt. Hvorfor?

Hjerteskjærende vitneutsagn fra ungdommene ble formidlet i media. Politiet som stoisk svarer på pressens spørsmål. Stoltenberg som en klippe blant pårørende og presse. Et samlet folk på Twitter. Et samhold midt i de grusomme nyhetene. Og gråt, gråt, gråt.

Jeg prøvde ta pauser fra nyhetene. Det ble for mye. Meldinger fra fortvilte mennesker på Twitter som tryglet om beskjed om sine kjente. Mer og mer utrolig informasjon om gjerningsmannen. Enda flere grusomme vitneutsagn fra ungdommer som har opplevd ting jeg ikke klarer å tenke på engang. Så mange berørte. Så mange unge liv tapt. Så meningsløst.

Her i trygge Norge.

Hvordan våget verden å gå videre? Selv jeg, som ikke var personlig berørt, kjente sinne mot alle som fortsatte å leve sine liv som om ingenting har skjedd, verden over. Hvordan våger de å le? Å snakke om andre ting?

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood.
For nothing now can ever come to any good.
(Auden, Stop all the clocks)

På ettermiddagen kom junior hjem fra sin ferieuke hos mormor. Han var tydelig urolig, og ville ikke snakke om det som har skjedd, eller se eller høre nyheter. Det er ikke likt ham, han er vanligvis mer interessert i nyheter enn meg. Han ville gjøre normale ting, spille på Xboxen, se på tv, late som ingenting, tror jeg.

Utpå kvelden gikk vi tur, snakket litt om det som har skjedd. Han syns jeg reagerte så sterkt. Jeg forklarte hvorfor. Spurte hva han reagerte mest på. Snakket om det. Han var roligere da vi kom hjem, men ville fortsatt ikke vite noe mer om hendelsene. Det er helt greit. Det er ikke alt 10-åringer skal vite. Jeg så bare på nyheter på pc’en, ikke innenfor hans hørevidde. Men også jeg måtte skjerme meg mer og mer. Vitneutsagnene og bildene ble for sterke.

Søndag
I dag vil jeg prøve å leve normalt. Hjertet mitt blør fortsatt for alle som var på Utøya og deres pårørende, og jeg har en følelse av dårlig samvittighet fordi jeg kan gå videre, når jeg vet at så mange aldri, aldri kan gå tilbake til det de hadde før. Jeg tenker på det vanvittige tapet mange har lidd. På de traumene ungdommene må leve med resten av livet. På de ufattelige tingene politi, hjelpemannskap og frivillige har sett, og som de aldri kan glemme. På familien til den siktede. På Stoltenberg, som selv helt sikkert kjenner flere av de som har gått bort og familiene deres, men som allikevel har stått støtt. En hel nasjon i sorg. En hel nasjon som må leges. En uskyld tapt.

Og jeg tenker på ufattelig, planlagt ondskap. Fra en som ser ut som deg og meg. Ingen varsellamper. En djevel blant oss.

Les gjerne også
Fem piker – Hva tenkte du, Anders?
Electronic Space Nintendo – Thoughts on the Oslo attacks

Share this:

Hektiske dager

Halvveis i første arbeidsuke etter ferien allerede! Tida har gått veldig fort. Den nye jobben er bra, og jeg har hatt min første kunde. Det var spennende, og slett ikke så vanskelig som jeg trodde. I jobbsetting kommer det meste naturlig, og det kan ikke sammenlignes med øvelsene på medstudenter på skolen. Det er en stille tid på treningssenteret i juli, så dagene kan bli litt lange, men det er godt å ha god tid til å bli kjent med rutiner og datasystem i starten. Nå har jeg hatt en mellomvakt (10-17) og en tidligvakt (7-14), og skal på senvakt (15-21) i dag. Greit å ha vakter som dekker hele åpningstida, for kundesegmentet er jo litt annerledes på kvelden enn på dagen.

I morgen skal jeg tilbake på jobb i Oslo, og ser fram til å treffe kolleger, snakke om bøker, og lese bøker igjen. Jeg er glad jeg kan holde på med to av interessene mine i jobbsammenheng! Jeg har bare lest to «jobbbøker» i ferien, men blir ferdig med de andre på buss og tog på vei til jobb i morgen. Da er det bare å hente en ny bunke!

På tirsdag var to damer fra Dyrebeskyttelsen på besøk for å godkjenne meg som fosterhjem og skrive kontrakt. De var himmelfalne over hvor god plass jeg har, og var veldig glade for å kunne godkjenne meg. Jeg får antakeligvis inn en kattemamma med kull om ikke så lenge. De skal få bo på ekstrarommet oppe, i alle fall til å begynne med. Det er jo viktig at kattungene sosialiseres med andre dyr, men det må vente til mammaen er trygg nok. Virkelig glad jeg kan bidra litt til at noen katter får et bedre liv! Bilder og kommentarer kommer selvsagt.

I løpet av de neste par ukene skal jeg også skrive en bokanmeldelse og en artikkel for IKS. Boka har jeg lest en gang før, men det er en stund siden. Artikkelen skal handle om fysisk aktivitet som (del av) behandling mot spiseforstyrrelser. Forhåpentligvis kan jeg intervjue noen på en lokal avdeling om dette, både behandler og pasient. Dette blir også spennende, syns jeg!

Jeg må innrømme at jeg er sliten etter jobb, men det hadde jeg jo regnet med. Det er for tidlig å si om kroppen takler dette her. Jeg tror også at frykten for å bli sengeliggende igjen, eller i hvert fall så utmattet at jeg ikke klarer å være en ordentlig mamma, bidrar til at jeg blir mentalt sliten. Selv om jeg ikke tenker bevisst på det ligger det jo og ulmer i bakhodet. Jeg jobber med dette hver dag, og prøver meg fram med både hvile og aktivitet. I går tok jeg en kort kondisøkt med påfølgende tøying da jeg var ferdig på jobb, og det løste opp spenningene i kroppen. Jeg tror det er veien å gå for å begrense smerter. Dessuten må jeg være mer påpasselig med å få nok søvn enn jeg har vært denne uka.

Musikk tæll arbe

Husarbeid fordrer musikk med fart i.

Opptrening, trening og ny jobb

For noen uker siden skrev jeg et innlegg om motivasjonen som forsvant, og hvordan jeg så for meg at jeg skulle klare å komme meg i form igjen. Samme dag som jeg publiserte det innlegget begynte jeg opptreningen, og siden har jeg bare fortsatt.

Hvordan har det gått?
Jeg har for det første ikke fulgt planen min til punkt og prikke. Yoga utgikk relativt kjapt, siden jeg på ingen måte klarte å motivere meg for det. Jeg valgte i stedet å bruke tøyeprogrammet mitt, som dekker alle store muskelgrupper. For det andre har det blitt mer sykling enn planlagt, men da med varierende intensitet og distanse. Det har også blitt flere turer på beina, med varierende intensitet og distanse. Jeg har fulgt dagsformen, og de dagene jeg har vært helt på felgen har jeg hvilt.

I løpet av de siste fem ukene har jeg tilbakelagt 228 km på beina og sykkel. Jeg har brukt i overkant av 27 timer på opptrening/trening disse ukene. Av disse har jeg bare gjennomført 3 styrkeøkter, men jeg vet at det viktigste med tanke på fibromyalgien er å bedre utholdenheten. Mer styrketrening vil komme, men jeg merker at det er vanskelig å finne motivasjonen siden jeg ikke kan øke belastningen så mye.

På gode dager har jeg gjennomført 1-2 økter på beina pluss 1 økt på sykkel. På mindre gode dager har jeg gjennomført 1 sykkeløkt eller en økt på beina. På dårlige dager har jeg gått korte turer med Toyah, og, som sagt, på dager da jeg var helt på felgen gjorde jeg ingenting. Det siste gjaldt heldigvis bare 2 dager i løpet av hele perioden, men da var jeg til gjengjeld sengeliggende.

Det viktigste for meg, både mentalt og fysisk, har vært å klare å gjennomføre økter selv på mindre gode og dårlige dager. Jeg vet at jeg føler meg bedre på alle måter om jeg klarer å bevege meg og få opp pulsen litt. Det er ikke farlig å ha litt vondt i hofter og knær når jeg legger ut på tur, for når jeg begynner å bli varm i kroppen bedrer det seg. På de gode dagene er det både lett og motiverende å komme seg ut. Da er det bevegelsesgleden som får regjere.

Neste fase
Jeg er nå ferdig med opptreningen, og er over i treningsfasen. Utholdenheten er merkbart bedre, og jeg kan sykle, gå eller bruke elipsemaskin lenge på moderat til høy intensitet før jeg må gi meg. Som regel slutter jeg før jeg egentlig er utslitt, enten fordi jeg ikke har mer tid eller fordi jeg begynner å kjede meg. Jeg håper at jeg med dette slipper å dra på opptrening på Jeløy (eller Skogli, som er nærmere), men siden jeg vet at overgangen mellom høst og vinter er en tyngre årstid for kroppen vil jeg ikke trekke søknaden min om opphold. For alt jeg vet kan jeg kræsje fullstendig om 2 eller 3 måneder, spesielt siden livssituasjonen min fra og med i morgen endrer seg radikalt.

Ny jobb
I morgen begynner jeg nemlig med arbeidstrening hos Spenst Gjøvik, og skal jobbe som treningsveileder der 3 dager i uka. Jeg har fått god opplæring, og føler meg klar for jobben, selv om det selvsagt er både skummelt og spennende å starte med noe helt nytt. De har gode rutiner, så jeg slipper å finne opp kruttet når jeg starter, og de har dessuten samme tilnærming til trening, helse og kundebehandling som meg. Jeg er ikke i tvil om at både stedet og jobben vil passe meg, men jeg er spent på hvordan det vil gå med kroppen når jeg går fra 20% stilling til 80%. For jeg beholder også litteraturjobben min.

Jeg har ikke jobbet så stor stillingsandel siden før jeg ble syk, og jeg har ingen anelse om hvordan kroppen min takler det. Mentalt føler jeg meg forberedt, og for første gang noensinne kommer jeg til en ny jobb uten å tro at jeg må kunne og mestre alt for å være god nok for arbeidsgiver. Det hjelper selvsagt at det er snakk om arbeidstrening betalt av Nav det første halvåret, og at det økonomisk sett ikke går utover arbeidsgiver dersom dette ikke skulle fungere i det hele tatt. Det hjelper også at det ikke er første gang jeg kommer til et nytt arbeidssted, og at både de og jeg er klare på at man ikke må kunne alt den første dagen. Veldig mye kommer med erfaring og innarbeiding av rutiner. Jeg føler derfor at situasjonen ikke er så stressende som jeg har opplevd den tidligere, selv om jeg nå går til en helt ny bransje. For meg betyr det at jeg kan konsentrere meg fullt om jobben, og ikke bruke masse energi på å håndtere stress, noe som i sin tur antakeligvis vil gjøre overgang til jobb mindre slitsomt for kroppen.

Arbeidstidene passer ypperlig med busstidene til og fra bygda jeg bor i, dermed slipper jeg også å stresse med førerkortet (selv om jeg absolutt vil skaffe det så fort som mulig). Dessuten vil jeg ha god tid til trening før eller etter jobb 2 av dagene.

Måloppnåelse
Dette er det jeg har jobbet mot siden 2008, da ideen om jobb i treningsbransjen kom. Den frustrende, stressende og tidkrevende prosessen med Nav er over, og jeg føler at jeg heretter kan cruise inn til «seier» om et halvt år, altså en jobb og en inntekt som gjør at jeg kan vinke farvel til de siste vonde årene og til Nav. Det er selvsagt ingen garanti for at dette fungerer, men jeg er optimistisk.

Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det

Jeg registrerer at svært mange er opptatt av været. Ikke minst er nettavisene voldsomt interessert i hvor korte perioder vi har sol, og hvor uendelig mye regn vi får. Aftenposten melder at sommeren 2011 er historisk regntung, og Dagbladet oppfordrer alle til å nyte lørdagen, for den neste uka er det bare regn i sikte. Både på Twitter og Facebook klages det i det vide og det brede på sola som uteblir, og den forferdelige sommeren vi har.

Det er selvsagt dumt av meg å irritere meg over at andre irriterer seg over noe, men jeg syns det er merkelig at nordmenn er så uvante med norsk klima. Været varierer her, folkens. Sommer som vinter, høst som vår. Sol, skyer, regn, snø, kulde, varme. Alt dette opplever vi hvert eneste år. I stedet for å ønske seg noe annet kan man kanskje nyte det som er?

Nyt sommeren!

Regner det? Javel, regnklær finnes, og vi er mer eller mindre vanntette alle mann. Du blir ikke syk om du tar en tur ut i regnet og blir våt. Du kan også velge å sitte inne, lese en bok, spille brettspill (eller om du er skikkelig kul: konsollspill) med familien, se film, male gjesterommet som du har utsatt og utsatt, dra på treningssenteret, dra på kino, dra for all del på biblioteket! En regnværsdag er ikke verre enn andre dager, med mindre du bruker hele dagen på å gremmes over at det ikke er sol.

For om det er sol klager du da vitterlig allikevel. Både på Twitter og Facebook klages det i det vide og det brede over hvor varmt det er.

Carpe diem! Skal du virkelig vente på den perfekte sommerdagen før du kan nyte ferien?