Ord blir for små

Ord blir for små, og følelsene for store.

Dette er et forsøk på å sortere tanker.

Siden fredag ettermiddag, da nyheten om bomben i Oslo kom, og senere de grufulle og totalt uforståelige rapportene fra Utøya, har jeg vært i en sjokktilstand. Paralysert av noe som ikke kan beskrives som noe annet enn en dyp følelse av gru. I likhet med mange andre har jeg sittet på Twitter, ute av stand til å gjøre noe annet enn å retweete andre. Jeg har fulgt live-sendingene til Nrk, og jeg har snakket med venner og bekjente på irc og Facebook. Det første døgnet var jeg hjemme alene, og er takknemlig for at jeg har et bredt nettverk på sosiale medier å ty til.

Fredag
Fredag ettermiddag snakket jeg med venner på irc. Vi tullet og tøyset som vanlig. Plutselig skriver en at han hørte et høyt smell. Jeg gikk over til Twitter, og flere snakket om det samme. Like etter kom meldingene om en eksplosjon i sentrum, og både nettaviser og nett-tv viste bilder. Jeg trodde først ikke det jeg så. Jeg trodde ikke dette faktisk skjedde i Norge, i Oslo, byen som har vært hjemmet mitt i nesten hele mitt voksne liv. En del av Oslo jeg passerte mange ganger i uka tidligere. Jeg sendte melding til mamma om at jeg ikke var i Oslo, for det kunne jeg fort vært. Jeg sendte melding til brodern for å forsikre meg om at han var trygg. Så begynte jeg å se etter alle vennene mine på sosiale medier, etter kolleger og bekjente. I løpet av et par timer var jeg trygg på at ingen jeg kjente var direkte rammet.

Tv-bildene fra stedet gikk dypt inn på meg. Spekulasjonene om hvem som kunne stå bak interesserte meg lite, jeg var så rystet over å se kjente gater og bygninger i en tilstand som mange før meg har beskrevet som en krigssone. Mennesker ble rapportert døde og kritisk såret. Det var vanskelig å forstå det jeg så. Den gryende lettelsen over at det så ut som få tross alt var fysisk rammet begynte å komme.

Så delte noen en Twittermelding fra Utøya. En som skriver at det er skyting. At ingen måtte ringe noen der, fordi alle gjemte seg. Jeg trodde det var en veldig dårlig spøk. Sånt skjer da ikke Norge, tenkte jeg. Sånt skjer faktisk bare på film. Etter hvert kom helikopterbildene fra Nrk. Det var ekte. Utover kvelden og natta kom flere og flere rystende rapporter, også rapporten om at våpendesperadoen var tatt. At han var norsk. Og at han antakeligvis sto bak begge angrepene. Han så skremmende normal ut.

Jeg fulgte nyhetene konstant. Hadde på Nrk i bakgrunnen, mens jeg leste nettavisene og fulgte med på Twitter. Jeg tror jeg håpet på en forklaring. Noe som kunne gi meg, og alle andre, ro. Som om det kunne finnes en slik forklaring på de grusomme angrepene. Da jeg la meg var antallet bekreftede døde på Utøya 9, kanskje 10. Jeg tenkte at det tross alt var godt det ikke var flere. Det var jo så mange samlet på Utøya.

Lørdag
Da jeg våknet lørdag var det med en vond klump i magen. Jeg tenkte at jeg måtte ha drømt alt sammen. Men da jeg skrudde på nyhetene ble jeg kvalm av sjokket. Over 80 bekreftet døde på Utøya. Jeg tenkte på alle de livredde ungdommene, på fortvilte foreldre som ventet på livstegn, og på hvordan i all verden noen kan få seg til å gjøre noe sånt. Hvorfor?

Hjerteskjærende vitneutsagn fra ungdommene ble formidlet i media. Politiet som stoisk svarer på pressens spørsmål. Stoltenberg som en klippe blant pårørende og presse. Et samlet folk på Twitter. Et samhold midt i de grusomme nyhetene. Og gråt, gråt, gråt.

Jeg prøvde ta pauser fra nyhetene. Det ble for mye. Meldinger fra fortvilte mennesker på Twitter som tryglet om beskjed om sine kjente. Mer og mer utrolig informasjon om gjerningsmannen. Enda flere grusomme vitneutsagn fra ungdommer som har opplevd ting jeg ikke klarer å tenke på engang. Så mange berørte. Så mange unge liv tapt. Så meningsløst.

Her i trygge Norge.

Hvordan våget verden å gå videre? Selv jeg, som ikke var personlig berørt, kjente sinne mot alle som fortsatte å leve sine liv som om ingenting har skjedd, verden over. Hvordan våger de å le? Å snakke om andre ting?

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood.
For nothing now can ever come to any good.
(Auden, Stop all the clocks)

På ettermiddagen kom junior hjem fra sin ferieuke hos mormor. Han var tydelig urolig, og ville ikke snakke om det som har skjedd, eller se eller høre nyheter. Det er ikke likt ham, han er vanligvis mer interessert i nyheter enn meg. Han ville gjøre normale ting, spille på Xboxen, se på tv, late som ingenting, tror jeg.

Utpå kvelden gikk vi tur, snakket litt om det som har skjedd. Han syns jeg reagerte så sterkt. Jeg forklarte hvorfor. Spurte hva han reagerte mest på. Snakket om det. Han var roligere da vi kom hjem, men ville fortsatt ikke vite noe mer om hendelsene. Det er helt greit. Det er ikke alt 10-åringer skal vite. Jeg så bare på nyheter på pc’en, ikke innenfor hans hørevidde. Men også jeg måtte skjerme meg mer og mer. Vitneutsagnene og bildene ble for sterke.

Søndag
I dag vil jeg prøve å leve normalt. Hjertet mitt blør fortsatt for alle som var på Utøya og deres pårørende, og jeg har en følelse av dårlig samvittighet fordi jeg kan gå videre, når jeg vet at så mange aldri, aldri kan gå tilbake til det de hadde før. Jeg tenker på det vanvittige tapet mange har lidd. På de traumene ungdommene må leve med resten av livet. På de ufattelige tingene politi, hjelpemannskap og frivillige har sett, og som de aldri kan glemme. På familien til den siktede. På Stoltenberg, som selv helt sikkert kjenner flere av de som har gått bort og familiene deres, men som allikevel har stått støtt. En hel nasjon i sorg. En hel nasjon som må leges. En uskyld tapt.

Og jeg tenker på ufattelig, planlagt ondskap. Fra en som ser ut som deg og meg. Ingen varsellamper. En djevel blant oss.

Les gjerne også
Fem piker – Hva tenkte du, Anders?
Electronic Space Nintendo – Thoughts on the Oslo attacks


8 thoughts on “Ord blir for små

  1. Godt å lese. Man blir bare tom. To ungdommer jeg kjenner godt kom unna med livet i behold. To fra den lille byen vår er savnet. Vi mistet to i en ulykke natt til 17. mai også. Det er mye å ta inn. Men livet er helt nødt til å gå videre. Ikke som før, men videre på en eller annen måte.

    Stoltenberg har vært flott.

  2. Det er godt å få satt ord på det og prøve å sortere ut alle tankene og følelsene. Det syns jeg du gjør veldig bra. Takk for ditt perspektiv, det hjalp meg.

  3. Det er ok at du blir sint på at andre velger å leve videre og le osv, men husk: du vet ingenting om hvordan de egentlig har det inni seg. Og de kan få reaksjoner senere, når andre er kommet mer ovenpå.

    Nå skjer det lignende ting overalt, andre steder på jorden, og hvorfor noen velger å gjøre sånt, det vet bare de.
    Å kalle de djevler og hate de, ok, man blir sint, men ett sted på veien må man se på seg selv og spørre: vil jeg virkelig bruke min energi på å hate ett annet menneske for en handling jeg ikke kunne ha hindret?

    Jeg kan ikke det.
    Jeg kan mislike handlingen, men siden jeg ikke kan endre det som er gjort, fokuserer jeg heller på det jeg kan gjøre.
    Nemlig å prate med mine naboer fra andre land, som er like vettskremte som andre nordmenn jeg kjenner.. Å vise de, at jeg ser de, at jeg er der, at de er mennesker. Slik jeg ser andre mennesker.

    Så får dere spørre dere selv hva dere kan gjøre i deres møte med andre mennesker.

    1. Jeg mente ikke at jeg blir sint nå, men at jeg ble det i tiden rett etter vi fikk nyhetene. Da jeg var på Twitter og så at folk fra andre land fortsatte å snakke om kjendiser, festing og hverdag. Det irrasjonelle sinnet man føler etter en sånn hendelse.

      Jeg hater heller ikke, men jeg vil beskrive terroristen som en djevel allikevel. Jeg har ikke noe annet ord for mennesker som utfører slike vanvittige udåder. Som vanlig prøver jeg å tenke positivt og framover, men det må være lov å sette ord på det sjokket og de vanskelige følelsene en sånn ekstrem situasjon bringer. Det var hele poenget med dette innlegget. Å sette ord på og sortere tanker og følelser.

Kommentarer er stengt.