Smertemestring

I går var fibrosmertene så sterke at jeg helst ville krøpet sammen i fosterstilling under dyna og hylgrått. Det er mulig det også hadde hjulpet, men jeg valgte en litt annen løsning. Noe av det vanskeligste med sterke smerter som plutselig kommer tilbake uten at jeg forstår hvorfor er at jeg blir redd. Ikke bevisst, for jeg vet jo egentlig at det ikke er farlige smerter, men et eller annet sted i hodet eller kroppen sitter frykten allikevel. Og da er det lett å bli passiv. Siden jeg vet det jeg vet om sykdommen, og i tillegg vet at jeg nå har god grunntrening etter jevn aktivitet fra slutten av mai, gikk jeg som vanlig morgentur med Toyah og syklet til butikken. Daglige aktiviteter som føles nokså uoverkommelig med sterke smerter, men jeg tenkte jeg kunne prøve, for å se om det ville hjelpe. Det gjorde det, utover ettermiddagen og kvelden.

Sånn forløp dagen
Tidlig formiddag – 2 km tur med Toyah i rolig tempo.
Etter turen – en kort lur (20 minutter)
På ettermiddagen – rolig sykkeltur til butikken (5 km til sammen)
Etter turen – slappet av i godstolen en halvtimes tid

Etter dette slapp smertene taket, og jeg var bare litt stiv. Senere på kvelden var jeg ute og gikk på jordet mens kattungene fikk løpe rundt der ute, deretter tok jeg kveldsturen med Toyah (samme tur som tidligere på dagen). Da kjente jeg ikke noe til smertene i det hele tatt.

Det skal sies at jeg både kortet ned på distansen på hundeturene og på intensiteten. Jeg tuslet ikke avgårde, men det var langt i fra det tempoet jeg vanligvis holder. På kveldsturen tenkte jeg at jeg sikkert kunne gått den vanlige ruta (5 km), men kom fram til at det var bedre å vente til i dag.

Bevegelse er medisin
Dette er tittelen på ett av foredragene jeg skal på i november, og jeg syns det er et veldig treffende utsagn for min del. Men det er allikevel ikke sånn at bare jeg går tur og sykler så forsvinner smertene. Jeg måtte gjøre andre grep, som nok var vel så viktige. For det første senket jeg kravene til meg selv med tanke på husarbeid og middag. I stedet for å gjøre alt jeg hadde planlagt fikk jeg junior til å ta en del av det, mens jeg enten beveget meg eller slappet av. For det andre tillot jeg meg å virkelig hvile i hvileperiodene. Jeg har en sterk tendens til å bli ekstra streng mot meg selv når jeg har vondt, noe som bare virker mot sin hensikt. I går klarte jeg å styre det veldig fint. Det gjorde at jeg hadde overskudd til å være sammen med junior, og ta de nødvendige turene for å holde kroppen i gang. Jeg startet også på en ny 10-dagers pillekur. Kanskje kan det stoppe en eventuell langvarig dårlig periode nå på slutten av sommeren.

Kanskje kan en lignende framgangsmåte hjelpe andre?


6 thoughts on “Smertemestring

  1. Fint innlegg om et vondt tema. En ting er jo den faktiske fysiske aktivitetens innvirkning på sykdomssmertene, men har dette igså ikke noe å gjøre med det psykiske tror du? Ligger man passiv og tenker på hvor vondt det er gjør det vondt, men gjør man aktiviteter som styrer tankene mot andre ting og kan «glemme» smertene litt så er det også en liten smertestillier i seg selv? Jeg har ikke revmatisme sel, men jobbet 5 år i Norsk Revmatikerfirbund. Der var fysisk aktivitet et mantra, men også psykologisk smertemestring. Har du vært på Revmatismesykehyset på Lillehammer? De ghadde slike smertemestrings kurs i alle fall tidligere.

    Det er sypert at du tar i et tak og ikke lar sykdommen styre livet ditt. Fysisk aktivitet har bevist seg å virke for deg som en smertelindring, men det er mulig det det også kan ha langtvirkende effekter, så stå på!

    Sender deg ønsker om bare gode dager fremover 🙂

    1. Jo, jeg tror det helt klart har en psykisk effekt også. Da jeg gikk ut på den første turen i går, og hofter og knær verket infernalsk, tenkte jeg aktivt «Overhør smertene, de er ikke farlige, overhør smertene, de er ikke farlige» et stykke nedover veien. Det er noe med å akseptere at smertene er der, men at det ikke vil skade meg å overhøre dem når jeg beveger meg. Det gjelder selvsagt å kjenne kroppen godt nok til å vite hvilke smerter som er fibrosmerter og hvilke smerter som faktisk sier i fra at jeg må stoppe. 😉

      Jeg tror også dette har langtidsvirkende effekt. Jeg ser jo at så lenge jeg klarer å trene nok og riktig holder jeg meg så å si symptomfri. Det kan komme nedturer, som beskrevet i innlegget, men jeg innbiller meg at måten jeg takler de nedturene på kan ha noe å si for hvor lenge de varer. Er det kortvarig vil det ikke ha noen innvirkning på kroppens fysiske form, altså styrke og kondis, og det vil ta meg kort tid å komme meg «ovenpå» igjen. Blir det langvarig og så alvorlig at jeg blir sengeliggende er det verre.

      Jeg har ikke vært på Lillehammer, for der tar de bare i mot pasienter med inflammatoriske lidelser, men jeg har vært på Jeløy Kurbad. Der var det smertemestringsskole 1 time hver dag under hele oppholdet (1 måned). Forhåpentligvis får jeg plass på Skogli (ved Lillehammer) til vinteren, hvis det trengs, slik at jeg slipper å reise så langt.

      Tusen takk, og ha en flott søndag!

  2. Jeg ble litt usikker nå, på hvilke ord jeg skal bruke for å rose deg. Du er enormt flink synes jeg og måten du takler smertene på er virkelig beundringverdig! Det er blitt gjort utallige studier på smerte og det og fokusere på det positive, så du gjør det absolutt på den rette måten.
    Jeg har vært litt borte fra bloggen din i sommer, fordi jeg mistet den fra bloglovin’ og jeg har hatt sommerferie fra twitter. Men nå skal jeg lese meg opp igjen!

    Ønsker deg en god og smertefri søndag, kjære deg, og bare godt i dagene som kommer.

    *god klem*

    1. Tusen takk! ❤ Jeg er veldig glad for at måten jeg taklet det på denne gangen synes å virke. Håper det er løsningen neste gang også, men det vet man jo aldri.

Kommentarer er stengt.