Et sjeldent mammainnlegg

Det er ikke så ofte jeg skriver om mammatilværelsen, rett og slett fordi det ikke bare handler om meg. Nå har jeg vurdert litt fram og tilbake, men ennå ikke bestemt om jeg publiserer innlegget (i skrivende stund). Men saken er at i morgen er det hyggekveld på skolen til junior, og sånne tilstelninger er alltid vanskelige for meg. Jeg har vært alene med junior helt siden han var en liten ert inni magen min (bortsett fra et par kjæresteforhold), og man skulle tro at man ble vant med dette her. På sett og vis er jeg jo også det, sånn i hverdagen, men altså, når det er familietilstelninger på skolen blir det så veldig tydelig at jeg er alene, og at junior ikke har en pappa. Jeg vet at vi ikke er noe enestående tilfelle, langt i fra, men det gjør ikke situasjonen lettere.

Dette er en kompleks sak for meg. I hverdagen trives jeg veldig godt med å være alene. Det er ingen diskusjoner om barneoppdragelse eller hvem som skulle ha gjort husarbeidet, og det er ingen som legger seg oppi hvordan jeg bruker tiden min (for eksempel på en hel del trening). Ikke uventet er det kjipere å være alene når junior eller jeg er syke, eller når junior har gjort et eller annet strålende som jeg er kjempestolt av. I sånne stunder skulle jeg gjerne hatt pappaen der for å dele gleder og bekymringer. Tidvis har det vært kjempetøft, både på grunn av helsa mi, fordi junior har uttrykt stort savn etter en pappa, og på grunn av en vanskelig skolesituasjon for ham. Både helsa mi og skolesituasjonen hans er ufattelig mye bedre etter at vi flyttet ut på bygda, og med denne bedringen har også savnet etter en pappa blitt mindre for junior, så det er ikke forbundet med bekymring og angst lenger. Så hva er problemet med familietilstelninger på skolen?

Jeg ser alle foreldreparene og tenker: Hvorfor får de det til og ikke jeg? Hva er det med meg som gjør at forhold ikke varer? Hvorfor er ikke jeg god nok?

Alle de vonde tankene som ikke er framme i lyset i hverdagen dukker opp når jeg ser at andre har det bra sammen, at de er to om barna, og at barna får ha både en mamma og en pappa. Derfor blir jeg også lei meg hver gang jeg har vært på sånne tilstelninger, for riktig nok vet jeg at skilsmissestatistikken er høy, og at ikke alt er fryd og gammen i et parforhold, og at utroskap er utbredt, men de har allikevel noe jeg ikke har, og noe jeg ikke kan tilby junior. Det er skikkelig kjipt. Jeg føler meg mislykket og utilstrekkelig og mindre verdt enn de som får til alt sammen.


9 thoughts on “Et sjeldent mammainnlegg

  1. Som du selv sier så er det ikke enkelt når man er to. Etter at jeg fikk barn har jeg ikke noe annet enn respekt for alenemødre! For meg virker de sterkere og tøffere og jeg har som sagt så mye respekt for at de takler alt på egenhånd. Når du ser på gutten din kan du ikke føle deg mislykket, du viser han at det er fullt mulig å være selvstendig, og det er ikke et dårlig forbilde!

  2. Ærlig og åpent skrevet..respekt!
    Jeg har vært i dine sko. Er nå i et annet par sko..men vet ikke hvilke som er mest knirkefrie når alt kommer til alt.
    Det om at du ikke er god nok kan du kaste på sjøen, klart du er god nok! Spør Junior om du er god nok! Ha! Du er gull verdt!

  3. Det er mange måter å være en god familie på. Det er kanskje en floskel, men jeg tror virkelig at hvis et barn vet at det er elsket, så takler det mye annet. Jeg kjenner veldig mange barn og ungdommer etter en lang karriere som førskolelærer, speiderleder og konfirmantleder. Det er virkelig ikke det om de har en eller to foreldre som gjør forskjellen på hvor lykkelige de er eller hvor godt de klarer seg.

    Men at man er mer sårbar som aleneforelder, det tror jeg på.

    Din sønn har en mor som er et flott forbilde!

  4. Klart du er bra nok, ikke tenk noe annet!! Det finnes en for deg også der ute, dere har bare ikke gått på hverandre ennå…<3
    FIn blogg, forresten. Jeg titter innom nå og da og finner alltid mye spennende lesestoff
    Klem, Cecilie

  5. Bra skrevet!! Jeg tror det er sunt at man med jevne mellomrom reflektere over saker og ting. Jeg tror slike stunder med refleksjon er medvirkende til at man sakte men sikkert faller til ro med sine valg og/eller sin livssituasjon; at man på en måte minner seg selv på HVORFOR ting har blitt som de har blitt, at man minner seg selv på at valgene man har tatt tross alt var riktige selv om de kanskje ikke alltid var/er optimale for alle parter i alle situasjoner og til en hver tid osv osv. Det er viktig å ikke plage seg selv med dårlig samvittighet! Fokuser på det som er bra og reflekter over det som ikke var eller er optimalt bra 😉 Silja

Kommentarer er stengt.