Født til å løpe – Jakten på løpingens hemmelighet

Den beste løperen etterlater seg ingen spor. (Daodejing)

Har du hørt om tarahumaraene i Mexico, om Caballo Blanco, og om ultramaraonløpere som løper konkurranser på over 80 km i røft terreng? Det hadde ikke jeg før jeg startet på denne boka. Born to run av Christopher McDougall er allerede en klassiker blant løpere, selv om det bare er noen få år siden den kom ut i USA. Nå har den kommet på norsk, oversatt av Børge Lund, og Pax forlag var så greie å sende meg et eksemplar. La meg si det sånn: jeg har bakgrunn i litteratur, og jeg har bakgrunn i trening, og det er sjelden jeg kommer over bøker om trening som underholder meg på den måten at jeg har vanskelig for å legge fra meg boka om kvelden. Født til å løpe er en sånn bok som du bare vil lese og lese. Ikke fordi det er stor litteratur, men fordi forfatteren på fascinerende vis får det til å virke interessant å lese om løping, løpesett og fullstendig ville konkurransedistanser. Er det fordi jeg er treningsnerd? Jeg tror ikke det. Jeg tror det er fordi forfatteren klarer å formidle løpe- og bevegelsesglede på tvers av kulturer og etnitisitet, eller kanskje rett og slett livsglede? Jeg fikk en glad hippiefølelse av å lese denne boka. Kan ikke alle bare være venner og løpe sammen?

Det er ikke helt sant det jeg skrev i starten her. Jeg hadde så vidt hørt om Caballo Blanco, også kjent som Micah True. Dessverre er det tragiske omstendigheter som gjorde at jeg leste om ham på nett. Han var en legende innen ultraløping, og han omkom på en løpetur i mars i år. I Født til å løpe er han en sentral figur, som forfatteren i begynnelsen av boka drar på leting etter i den mexicanske villmarka. McDougalls utgangspunkt var frustrasjon over en kropp som ikke fungerte som han ønsket. Siden han allerede var journalist for Men’s Health og en spalte om ekstremidrett i Esquire fikk han mulighet til å reise til Mexico. Ikke bare finner han tarahumaraene, en indianerstamme kjent som Det løpende folket, men også legenden Caballo Blanco. Det viser seg at Caballo Blanco har en drøm om å arrangere et ultramaraton i Barrancas del Cobre, en del av Sierra Madre, med både kjente og ukjente løpere. McDougall hjelper True med å realisere denne drømmen, og True hjelper McDougall å finne et løpesett som kroppen hans liker.

Født til å løpe er smekkfull av spennende, morsomme og fascinerende historier, både fra forfatterens reiser og møter, og fra løpingens historie både i USA og internasjonalt. Vet du for eksempel når og hvordan Nike fikk verdensherredømme over løpeskoene?

Bowermans fiffigste grep var å forfekte et nytt løpesett som bare var mulig med den nye typen sko som han hadde skapt. Cortez-skoene gjorde det mulig å løpe på en måte ingen før hadde kunnet gjøre trygt, nemlig ved å lande på den beinete hælen. (s. 207, Født til å løpe)

Løpesett er også et sentralt tema i boka. Tarahumaraene løper på tynne, selvlagde sandaler. Og de løper, løper og løper. I timesvis og dagesvis. Da skulle man tro at både hæl-, akilles- og kneskader var vanlig, men den gang ei. De løper lett, med strak kropp og beina innunder seg. De lander på midt- og forfot, ikke på hælen. Det løpetekniske er kanskje en nerdesak, men jeg syns det er veldig interessant. Etter at jeg leste boka begynte jeg å se på hvordan kundene på jobben løper på møllene. Det er stor forskjell på teknikken, og de to som løper lengst, mest og lettest (en far og datter som henholdsvis har vært og er aktive innen løping) løper nettopp sånn som beskrevet i boka. Det ser uanstrengt ut, uansett hvor lenge de holder på. Fascinerende.

Da McDougall skrev denne boka var barfotløpetrenden, som vi ser i dag, i sin spede begynnelse. En av ultramaratondeltakerne han skriver om er til og med kjent som Barefoot Ted. Tenk deg å løpe 80 km i fjellterreng på bare føtter! Det høres helt usannsynlig ut, men samtidig er det en påminnelse om hvor vi, altså menneskene, kommer fra og hva vi kan klare om vi legger forholdene til rette, og ikke minst tror på oss selv. I dag er Vigram Fivefingers et kjent skomerke, og både Nike og andre produsenter har kommet med sine flate  «barfotsko».

«En person som går barbeint, mottar en kontinuerlig strømav informasjon om bakken og sitt eget forhold til den», har Brand sagt, «mens en skodd fot sover inni et uforanderlig miljø.» (s. 204, Født til å løpe)

Gjennom hele boka blir vi kjent med personligheter innen løping, vi får lese om menneskets utvikling, og hva løping har hatt å si for oss som art. Det er en påminnelse om hvor forandret tilværelsen er for mennesket i dag, i stort sett hele verden, og hvor langt i fra utgangspunktet vi i den vestlige verden er. Jeg skal ikke fortsette å mase om farene ved inaktivitet, men som tittelen på boka sier: vi er faktisk født til å løpe. Som jegere, som nomader.

«Man kan bokstavelig talt løpe fra epidemier», sa han. Han gjorde et fredstegn med to fingre, og deretter roterte han dem langsomt og gjorde en klippende bevegelse. Det løpende mennesket.
«Så enkelt er det», sa han. «Bare beveg på beina. Hvis man tror man ikke er født til å løpe, fornekter man ikke bare historien. Man fornekter hvem man er.» (s. 281, Født til å løpe)

Om du liker eller ikke liker å løpe mener jeg dette er en bok det er verdt å bruke tid på. Den handler ikke bare om løping, konkurranse og trening, men om mellommenneskelige forhold, om mennesket, og om gleden ved å bruke kroppen.

Advertisements

2 thoughts on “Født til å løpe – Jakten på løpingens hemmelighet

  1. TAKK for super bokanalyse! Denne boka må jeg ha (enda jeg ikke er noen løpe-nerd;) Jeg har Vibram, har løpt på mølle med dem til tider, men det krever tilvenning, helt annet løpesett ja..
    Sthlm-marathon i morra..jeg kunne aldri klare et halv-mara om jeg ville, men jeg løper og gleder meg over det så lenge knær og rygg holder!

Kommentarer er stengt.