Livstegn

Bloggelysten glimrer med sitt fravær, mens trening, jobb og familie tar desto mer av tiden min. Dette føles faktisk helt greit. 😉 Det hender jeg blogger på den engelske treningsbloggen min, Joy of Training, men klarer ikke være veldig konsistent der heller. Jeg har falt litt av «nettgreia», føler jeg, selv om jeg fortsatt er på nett. Forstå det den som kan.

Jeg jobber endel med hodet mitt når det gjelder kosthold/bruk av mat, og syns jeg ser framgang. Dette opptar meg ikke på noen sykelig måte, men jeg jobber med å bli mer bevisst på problematiske sider ved mat som henger igjen fra tidligere år. Det er mange automatiserte prosesser som skjer, for eksempel at jeg spiser når jeg er urolig eller kjeder meg, ikke nødvendigvis når jeg er sulten. Snur man det rundt blir jeg også lett urolig hvis jeg ikke får spist, om dere skjønner. Mat, kropp og vekt er fortsatt et skambelagt tema for meg, men det er på tide å ta tak i det. Det har nok ligget på vent i alle årene jeg har slitt med andre ting, men nå som livet virkelig har begynt å ordne seg åpner det for bearbeiding av gammelt «slagg». Jeg vet ikke om dette er noe jeg kommer til å skrive mer om. Det vil tiden vise.

Treningen går veldig bra, og jeg er oppe i den treningsmengden jeg satte meg fore for en måneds tid siden. Jeg merker at jeg godt kan trene mer enn 8 timer i uka også, men det er ikke noe jeg streber mot foreløpig. Nå som vi har gått over til juli er fokuset mitt mer på utholdenhetstrening, og løping spesielt, men jeg kommer til å fortsette med styrketrening i tillegg selvsagt. Jeg er kjempefornøyd med å se at jeg kan løpe mye (for meg) uten å få vondt i knærne. Det var nemlig et stort problem i mange år. Det kommer nok mye av styrketreningen de siste årene, og at jeg er bevisst på løpeteknikk og variasjon på sko. (Variasjon på sko er for øvrig ganske mye enklere når man jobber i treningsbransjen og får rabatter på løpesko.) Dere kan lese mer om treningen min på Joy of Training, eller følge meg på dailymile.com eller fitocracy.com (si fra om noen av dere ønsker en invite til den siden).

Kattene og Toyah trives over all forventning i det nye huset, og selv Kitty er ofte utendørs nå. Hun er litt for rund, men jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få henne ned i vekt. Det står ikke mat framme her, og hun er ikke inaktiv lenger. Jeg får høre med veterinæren når jeg tar henne med for å revaksinere. De får mat for steriliserte katter, så det skal ikke være for energitettet mat heller. Nabokatten begynner nok å forstå at det ikke er han som eier dette huset lenger, men senest forrige uke måtte jeg ta med Dylan til veterinær for å se på et bittsår som det hadde gått betennelse i. Nå går han på antibiotika, og såret gror fint.

På onsdag forrige uke fikk vi inn en ny fosterkatt fra Dyrebeskyttelsen, som vi kaller Mini. Hun er en nydelig, liten snuppe, antakeligvis rundt 6-8 måneder om man skal dømme ut fra størrelse, kroppsspråk og lyder hun bruker. Dessverre viser det seg at Legolas har lært seg å åpne vinduet på rommet til junior, så da vi var borte på lørdag ettermiddag og kveld forsvant Mini ut vinduet, og siden har vi ikke sett henne. Vi har lett og lett, ropt og ropt, men ingen Mini har kommet hjem. Vi har også vært rundt til de få naboene vi har og spurt om de har sett henne. I går hengte vi opp plakat på butikken, og jeg håper på å få telefon fra noen som har sett henne eller tatt henne inn. Hun er lett gjenkjennelig med flere tær enn normalt (polydaktyl) og dessuten sting på magen etter steriliseringen på onsdag. Jeg får helt vondt i magen ved tanken på at hun kan være ute og fryse eller ha blitt tatt av reven… (Jeg så reven senest i går da jeg gikk til bussen før jobb.) Hun er veldig kjælen og tillitsfull, så jeg vil tro at hun har tydd til folk.

I dag venter en løpetur før jeg skal ha to PT-klienter. Jeg tenker hver eneste dag på hvor heldig jeg er som har funnet en jobb jeg trives kjempegodt med, en arbeidsplass med gode kolleger og et hjemsted med fred og ro og alle de mulighetene for friluftsliv både junior og jeg ønsket oss da vi bodde i Oslo.


One thought on “Livstegn

  1. Koslig å «høre» fra deg. 🙂 Herlig at du har landet, med jobb og bolig. Godt å være litt uten PC også. Når vi har hatt noen helger uten PC har jeg ikke savnet det i det hele tatt. Så er man tilbake til hverdagen og jeg slår på PCen av gammel vane. Håper Mini kommer hjem.

Kommentarer er stengt.