Året uten sommer

For noen uker siden stakk jeg innom biblioteket før jeg skulle på bussen hjem fra jobb. Gjøvik bibliotek har en veldig fin hylle for nye bøker, og der fant jeg Året uten sommer av Erika Fatland. Jeg hadde i grunnen bestemt meg for å ikke lese noen av 22.juli-bøkene, men jeg plukket den opp og begynte å lese første side. Den var ikke mulig å legge fra seg igjen, så jeg lånte den.

Erika Fatland har tidligere skrevet både masteroppgave og bok om livet etter den ufattelige tragedien under terroraksjonen på skolen i Beslan i Nord-Ossetia. I Året uten sommer reiser hun rundt i Norge og andre land for å  intervjue noen av de som var i regjeringsbygget og på Utøya, pårørende og etterlatte. Vi får et hjerteskjærende, men allikevel saklig, innblikk i det som skjedde, og hvordan noen av ofrene døde, mens andre overlevde. Hun trekker linjer til lignende terroraksjoner og gjerningsmenn, og refererer fra rapporter og rettsaken. Hun drar også tilbake til Beslan og snakker med noen av de som mistet barna sine i terroraksjonen der, og undersøker hvordan livet arter seg flere år etterpå.

Forfatteren klarer å formidle de vonde følelsene til ofre og etterlatte, til de sivile som reddet ungdommer opp av vannet, håp for framtida, og å se på politiets og politikeres håndtering av terroraksjonen med kritisk blikk. Det som kom fram i 22.juli-kommisjonens rapport blir både referert og problematisert. Hun tar også opp det store spørsmålet om hvor gjerningsmannen ble den han ble. Det får vi selvsagt ikke svar på, men det er verdt å undre seg.

Boka er overraskende «lett» å lese. Den er ikke skrevet for å få fram de store følelsene, men å redegjøre for hva som skjedde, og hvordan det påvirker livene til de som var involvert og alle rundt dem. En befriende utabloid framstilling, med drøftinger av viktige spørsmål rundt denne og lignende terroraksjoner utført av tilsynelatende velfungerende, hvite, enslige menn, og (det norske) samfunnets evne til å respondere på kriser. En bok med avstand og nærhet på samme tid.