Sett på kino: Django Unchained

Quentin Tarantino er tilbake i kjent stil med fiffig dialog, spesielle karakterer og blodige oppgjør. Denne gangen er slaveriet i sørstatene bakteppe, og vi følger en frigitt slaves kamp for å redde sin elskede ved hjelp av en tysk dusørjeger. Django spilles av Jamie Foxx, som vi tidligere har sett i filmer som Jarhead, Dreamgirls og Law Abiding Citizen. Den tyske dusørjegeren som frigir Django mot informasjon om noen utysker spilles av Christoph Waltz, som vant Oscar sist han spilte i en film for Quentin Tarantino. Den store antagonisten i historien, Calvin Candie, spilles av Leonardo DiCaprio. Filmen varer i 2 timer og 45 minutter, og har  aldersgrense 18 år i Norge. Som tidligere har Tarantino tatt utgangspunkt i en filmsjanger, i dette tilfellet spaghetti-western, og brukt den på sin egen måte.

De nesten 3 timene med film går fort! Det er ikke en heseblesende actionfilm, men som kjent fra andre Tarantino-filmer må man følge med på dialogen. Dette er dog ikke Tarantinos beste. Som publikum opplevde jeg aldri å bli veldig følelsesmessig involvert i karakterene, og grusomhetene fra slaveriets tid blir ikke påtrengende. Det er nesten som Tarantino har lyst til å si noe meningsfylt om temaet, men ikke tar helt tak i det. Filmen er underholdende, den er til tider mørk, og den overdrevne, karikerte volden som vi kjenner fra tidligere Taratino-filmer er selvsagt med. Djangos kone, som han bruker hele filmen på å redde fra slaveriet, er merkelig anonym og passiv, og det gjør det vanskelig å involvere seg i Djangos evige strabaser.

Django Unchained er absolutt verdt å se, men ikke forvent en banebrytende film som får publikums applaus når rulleteksten kommer.

Reklamer