Rapport fra en smertefull morgen

Klokka ringer 04.45, som den vanligvis gjør på onsdager. Jeg skal på jobb til klokka 8, men liker å ha god tid. Jeg kjenner med én gang jeg står opp at kroppen ikke henger med, men satser på at varm dusj og kaffe skal dempe smertene i ankler, hofter og korsrygg. Ferdig i dusjen, tasser ut på kjøkkenet, lager kaffe og mater bikkja og kattene. Det er veldig vondt å gå, og jeg merker at jeg ikke puster ordentlig, men spenner meg som for å holde smertene ute. Det klarer jeg selvsagt ikke.

smerterEtter frokost og 2 x 400 mg Ibux er inntatt for lengst innser jeg at jeg ikke kommer meg på jobb til klokka 8, eller holde ut en hel dag på jobb. Jeg ringer ned og avgir rapport rundt 6.30, og sier at jeg skal prøve å komme til klokka 10 i stedet. Jeg hjelper til med å få omorganisert veiledningskundene som sto på lista mi i dag før jeg legger på. Ved godt mot tenker jeg at bare jeg får hvilt litt til, og så gått en rolig tur med bikkja vil jeg nok bli bra nok til å dra på jobb.

Jeg vekker junior klokka 6.45, ordner frokost og matpakke til ham, pakker sekken hans. Kroppen blir ikke bedre. Smertene brenner, og nå har de begynt i skulder og øvre del rygg også. Ibuxen gir ingen tegn til lindring i dag. Jeg kjenner jeg blir stresset, og at arbeidsdagen ser uoverkommelig ut, men jeg VIL jo på jobb. Jeg prøver å ville vekk smertene, overtale dem til å ta en pause så jeg kan jobbe. Det foregår en konstant indre samtale. Til ingen nytte.

Lyden fra tv-serien som junior ser på skjærer gjennom hjernen min og stykker opp tankene mine. Tv’en står ikke høyt på, det er bare det at lyd og lys er plagsomt i dag.

Klokka 7.45 skjønner jeg at det er bedre for meg om jeg ringer jobben igjen og sier i fra at det ikke er mulig å komme i dag. Jeg hjelper til med å omorganisere resten av veiledningskundene på lista mi før jeg legger på. Jeg lager ferdig et treningsprogram til en kunde jeg allerede har avtalt med, og som nå må gå til kollegaen min i stedet. Jeg sender sms til PT-klienten som skulle komme innom for en veiing i dag, og vi avtaler en ny tid. Junior dra på skolen og jeg blir sittende igjen alene med gråten i halsen.

De smertestillende virker ikke. Følelsen av nederlag fordi jeg ikke kan dra på jobb svir nesten like mye som smertene. Jeg prøver å legge en plan for hvordan jeg kan komme meg best mulig utover dagen og bli klar igjen for jobb til i morgen klokka 15. Jeg ser meg i speilet på badet. Jeg ser helt frisk ut. Jeg innbiller jeg er helt frisk helt til de dårlige dagene kommer igjen. Hver gang må jeg jobbe med å akseptere at jeg ikke er frisk, at dette er en kronisk tilstand.

Klokka 9 går jeg ut med bikkja. Vi rusler i det tempoet jeg klarer å holde, ned til vannet, og så hjem igjen. En tur på ca 1,5 km. På vei hjem renner tårene fordi det gjør så jævlig vondt å gå, og fordi jeg er så sint og lei meg fordi jeg har det sånn. Jeg syns det er urettferdig, for jeg prøver hele tiden å gjøre det man skal for å unngå å trigge smertene. Jeg er flink pike! De kommer allikevel.


2 thoughts on “Rapport fra en smertefull morgen

  1. Klem til deg ❤ Noen ganger virker det som om alt jeg gjør blir feil, selv om jeg synes jeg er flink.
    Ønsker deg bedre dager, og en rolig dag i dag!

Kommentarer er stengt.