Åpenbaring

sisyfosSelvinnsikt – den manglende sådan
Det hender jeg er litt treig i hodet. Noen ganger fordi jeg har smerter, noen ganger fordi jeg rett og slett ikke skjønner hva som foregår eller blir sagt, og noen ganger fordi jeg på et eller annet ubevisst plan ikke vil skjønne. Den siste kategorien rommer det meste rundt fibromyalgien, selv om jeg også der har fått en del selvinnsikt. Men altså, som tidligere nevnt har jeg vært syk mer eller mindre konstant siden slutten av november. Ikke bare av fibromyalgi, men de siste månedene har den vært virkelig plagsom, og til tider helt invalidiserende.

Så klart!
Nå sitter jeg og jobber med et foredrag om fibromyalgi og trening, og det slår meg plutselig: jeg må jo begynne på nytt! Jeg har nemlig prøvd å hoppe tilbake til treningsregimet jeg hadde før jeg ble dårlig i november. Selvsagt med lettere vekter og lavere intensitet, men like fullt både kondis og styrketrening. Når jeg nå sitter og tenker på hva jeg skal si til fibromyalgirammede som ikke har kommet i gang med trening, eller som har falt av lasset, kommer jeg på at dette gjelder jo faktisk meg også. Jeg er syk. Jeg er en av dem. Jeg har veldig lett for å «glemme» at jeg er syk. Det er riktig nok ikke noe jeg vil fokusere på i hverdagen, men hadde jeg vært min egen kunde ville jeg i hvert fall tatt hensyn til sykdommen når jeg setter opp treningsplanene.

Opptrening
Enten jeg vil eller ikke, og det vil jeg jo ikke, er jeg nå på et stadium der jeg trenger opptrening – igjen. Nå trenger jeg ikke reise til en institusjon for å få det til, men jeg er nødt til å innse mine begrensninger. Det er vanskelig, skal jeg si dere.

Opptreningen går ut på starte rolig og så øke i intensitet og mengde etter hvert. Erfaringsmessig vil det for min del si: turer med bikkja 2-3 ganger om dagen på 2-4 km i et litt lavere tempo enn jeg vanligvis ville holdt. Jeg har det ikke travelt. Jeg må også bruke tid på å tøye ut etter hver tur. Starte med ankler og jobbe meg helt opp til nakken. Dette tar ca 20-30 minutter. Jeg kan trene yoga. Jeg kan gjøre noen styrkeøvelser på ball eller med kroppsvekt, men ikke så mye, og i hvert fall ikke så mye som jeg mener jeg burde gjøre.

Jeg stikker kjepper i hjulene for meg selv ved å sammenligne meg med meg selv da jeg var i en god periode og godt i gang med treninga, i stedet for å tenke etter hva jeg både har gjort og hva jeg trenger når jeg har hatt en langvarig dårlig periode. Tipper jeg ikke er alene om dette.

Slapp av!
Pusting er viktig, det sier seg kanskje selv. Med mye smerter er det lett å få overfladisk pust og stadig gå med anspent kropp. Det gjør ikke smertene mindre eller mindre langvarige. Jeg er ikke av dem som slapper av med cd med bølgelyder, så jeg må finne andre måter. Kanskje holder det at jeg ligger i senga eller sitter i godstolen med øynene lukket noen minutter et par ganger om dagen mens jeg fokuserer på pusten. I begynnelsen føles det alltid ubehagelig. Etter hvert får jeg mer taket på det, og jeg kan ta det med ut i hverdagen. Jeg må også finne måter å redusere stress på. Akkurat nå har jeg heldigvis ikke så mye av det i livet mitt, men det er alltids små justeringer man kan gjøre.

Jeg må finne tilbake til ting som gjør at jeg slapper av, og stenge av den frykten som hindrer meg i å gjøre det. Med kroniske smerter er ikke alltid smertene verst, men frykten for å bli dårligere. Det har en tendens til å hindre meg i å treffe venner for eksempel. Jeg tenker, mer eller mindre bevisst, hva om dette gjør meg for sliten til jobb i morgen, eller for sliten til å ta meg av junior? Dette er ikke veldig rasjonelt, for stort sett er jo kaffe og skravling med venner påfyll, ikke energikrevende. Det handler om å ta noen steg gjennom frykttåka og gjøre noe hyggelig og avslappende sammen med andre også.

Problemløsning
Nå er jeg glad for at jeg har funnet løsningen – igjen, men samtidig vet jeg at all denne tankevirksomheten ikke bare er et gode. Jeg ser gjerne på fibromyalgien som et problem som må løses, legger planer og finner metoder for å løse det, og når jeg får bedre perioder igjen «glemmer» jeg at de dårlige periodene kommer tilbake. Jeg har alltid et håp om at «denne gangen er bedringen varig». Dette kommer litt av at jeg ikke vil være syk, hvem vil vel det, og at studiene fra smerteskolen på opptreningssenteret jeg var på i 2008 sa at 30% av de som fortsatte treninga ble helt friske. Jeg skulle jo være blant de 30%! På den tiden syns jeg 30% hørtes ut som mange, men når jeg tenker på det nå så betyr det faktisk at 70% ikke blir friske. Sannsynligheten for å være i den siste gruppa er naturligvis også størst. Jeg må kanskje innse det. Det kan godt være at jeg aldri blir frisk.