Comfortably numb?

Ja, jeg er litt nummen i dag. Gårsdagen var en påkjenning, mandagen likeså. Uten å gå i detaljer kan jeg fortelle at jeg er sykmeldt fra treningsveilederjobben, altså 50%. Det var jævlig tungt å ta det steget, men jeg fikk en nødvendig, om enn trist, dytt i ryggen som gjorde at jeg kunne og måtte ta en avgjørelse. Og apropos gråtingen jeg skrev om i forrige innlegg: ikke noe problem med tårestopp etter å ha bestilt time hos legen.

Jeg hadde virkelig ikke trodd at jeg skulle sykmeldes for fibromyalgi igjen. Jeg tenkte jeg skulle bli frisk. At jeg kanskje skulle ha noen dårlige dager innimellom, men at det skulle være til å leve med. Jeg har allerede skrevet om vinteren/våren og orker ikke tvære ut. Jeg er lei meg fordi jeg ikke bestemmer over helsa mi, og redd for rot i Nav-systemet. Jeg skjønner at jeg trenger tid og rom til opptrening og restitusjon, og at legen ikke ville sykmeldt meg hvis hun ikke syns det var absolutt nødvendig. Men faen, det er ikke her jeg vil være.

Alt er ikke svart, men akkurat i dag kommer jeg til å kjenne på tristhet, frykt og sinne, for det er berettigede følelser og de trenger å komme fram i lyset. Det handler om tidligere erfaringer, om drømmer og ønsker, om trygghet og kontroll. Det gjelder bare å sortere litt, se på hva som er realitetene. På den lyse siden kan jeg nevne at PT-jobbingen vil fortsette som vanlig, og at jeg nå vil ha enda større handlingsrom fordi sykmeldingen frigir tider og dager som kundene mine kan benytte seg av. Jeg kommer til å sette opp faste arbeidstider som kundene kan velge mellom, og også faste dager som jeg har helt fri. Det gir meg mer tid med junior, og det gir meg som nevnt mer tid og overskudd til opptrening. Dessverre vet jeg at den første delen av sykmeldingsperioden kommer til å gå vekk til byråkrati og omstilling, men det må jeg bare ta med meg og bli ferdig med så fort som mulig.

Jeg må si Nav og økonomi er det som tårner over meg, men jeg har tross alt lært mye om dette opp gjennom årene. På godt og vondt. Jeg sendte mail til Nav i går og ba om møte snarest mulig med saksbehandler. Jeg listet opp mulige datoer og tider som passer for meg de neste 14 dagene, og ba om svar på mail. Jeg vil ha alt skriftlig. Får jeg ikke svar innen ukeslutt vil jeg sende brev pr post med kopi til avdelingsleder. Jeg kommer ikke til å være tålmodig og forsiktig denne gangen, for det kommer jeg ingen vei med. Helsa mi avhenger faktisk også av at økonomien er oversiktlig, at jeg vet jeg kan betale regninger og vet når jeg får inn penger. Jeg vil også bruke minst mulig tid og krefter på byråkrati, og mest mulig på helsefremmende aktiviteter.

Det er heldig at jeg bor i Norge, og at vi faktisk får den støtten og oppfølgingen vi trenger når helsa eller andre ting svikter.

Advertisements

4 thoughts on “Comfortably numb?

  1. Varme tanker fra nord! Livet blir søren ikke alltid slik man har tenkt og jeg tror ikke det er bra å alltid tenke at man må være tøff og sterk. Noen ganger må man få lov til å være redd og sint og trist og lei seg også.
    Det høres ut som du er flink til å ta tak i en ting om gangen. Og så håper jeg du kan nyte musikk og bøker og turer og tid med junior!

  2. Nei,livet er ikke enkelt,og det er dyrt å være syk.Har fibromyalgi selv og vet hvor vondt det kan være.
    Vil bare sende deg masse varme tanker og ønsker om god og snarlig bedring!

Kommentarer er stengt.