Flink pike skifter kurs: del 2

I dag har jeg hatt en aldri så liten opptur, selv om søndagen er grå og regntung. Jeg klarte å gå en 40 minutters tur med bikkja i skogen! De siste ukene har jeg, i den grad jeg har klart å gå, bare ruslet på veien foran huset. Fram og tilbake, ca 20 minutter eller mindre, om gangen. Jeg har følt meg låst til både hus, godstol og seng, og det er lykken for meg å komme meg ut i skog og mark.

a

Det er to uker siden jeg tok et bevisst valg om å skifte kurs. Dagen etter jeg skrev det første innlegget (i dette som ser ut til å bli en serie) ble jeg sykmeldt. Ikke helt frivillig, men sett i ettertid et fint tilskudd til kursendringen.

Sykmeldingen har tvunget meg til å skille mellom jobb og fritid, noe som var ett av punktene på lista mi. Jeg har planlagt arbeidsdagene og -ukene framover, og har i hvert fall den siste uka klart å slappe av ordentlig i fritida. Vel, i den grad man slapper av med sterke smerter. For sant å si er det smertene som har begrenset meg, ikke min fantastiske nye innsikt.

Den Flinke Piken sliter nok en del med sykmeldingen. Det er helt tydelig at jeg er veldig dårlig, men som jeg har skrevet i andre innlegg: aksept er vanskelig.

Det er for øvrig vanskelig å være bevisst hele tiden. Det er jo så mange tankemønstre og handlinger som er automatisert. Jeg øver meg på tenke «Just say no», selv om det var et slogan for en helt annen kampanje enn min personlige. Det er ikke så mye snakk om å si nei til andre som å si nei til meg selv. Nei til alt jeg tenker at jeg bør klare, alt jeg tror jeg helt sikkert vil klare fordi jeg «glemmer» hvor dårlig jeg er, og nei til en del ting jeg har lyst til å klare. For eksempel å invitere familien på hjemmelaget koldtbord 17. mai, etter 3 arbeidsdager inkludert en seinvakt. Det handler om å innse sine begrensninger.