Framover

I feel thin, sort of stretched, like butter scraped over too much bread. (Tolkien)

Riktig nok var Bilbo 111 år da han kom med disse ordene, men det er omtrent sånn jeg føler meg for tida. Jeg er konstant trøtt og energiløs. Det er ingenting å hente fra noen reserver. Jeg våkner om morgenen og skjønner ikke hvordan jeg skal komme gjennom dagen. Den tiden jeg gjerne skulle brukt til god hvile og restitusjon har blitt borte i papirmølla til Nav og medfølgende økonomisk usikkerhet.

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne velge å være frisk, velge bort Nav. Det ser heldigvis ut til at jeg har fått en saksbehandler som prøver å gjøre jobben sin skikkelig. Det gir i det minste håp om at økonomien skal være forutsigbar. Det ser også ut til at jeg går inn i måneder med utredninger, både medisinske og arbeidsmessige. Jeg lurer på når jeg skal få hentet meg inn igjen, trent meg opp igjen.

Livet føles fragmentert. Én del er sykdom og Nav, én del er jobb, én del er mammalivet, og alt virker så adskilt. Eller kanskje jeg bare føler at jeg må holde det adskilt, fordi det er så forskjellige roller, og jeg blir enda mer sliten når det flyter i hverandre. Pasientrollen passer liksom ikke inn i livet mitt eller selvbildet mitt, og det er veldig ubehagelig at den nå tar mer plass (igjen).

Parco degli Acquedotti

Jeg vet det blir bedre tider, og at ting på én eller annen måte vil ordne seg. Det er ikke sånn at jeg ser svart på livet eller at alt virker håpløst, selv om jeg er konstant utslitt. Det er snart ferie, både for junior og meg, og vi skal reise til Italia. Vi skal slappe av i sola, spise god mat (og is!), se spennende og historiske plasser og kunstverk, og bare nyte livet. Det blir fantastisk!

Advertisements

2 thoughts on “Framover

Kommentarer er stengt.