Arbeidsavklaringspenger

Hæ, avklaring?
Jeg har gått på AAP i ca 2 år så langt. I løpet av den tiden har jeg omskolert meg, og byttet felt fullstendig. Fra kontorjobb innen litteratur til treningsveileder og PT på treningssenter. Fra april i fjor til mai i år fikk jeg ikke tak i saksbehandleren min, og fikk ikke svar på hva jeg skulle gjøre videre da vedtaket mitt gikk ut i november. Jeg tenkte «Screw it!» og prøvde å klare meg økonomisk og helsemessig ved å bare jobbe. Jeg hadde et sterkt ønske om å komme meg vekk fra NAV, og gjorde mitt beste for å klare det. Dessverre førte det til at jeg møtte veggen, og arbeidsgiver anbefalte meg å gå til legen. Denne historien har jeg fortalt i et tidligere innlegg.

Saken er at jeg er tilbake på AAP, og jeg har fått en ny saksbehandler. En som gjør jobben sin, og som er oppgitt over at tidligere saksbehandlere, i de to foregående årene, ikke har gjort jobben sin. I følge ham skal ikke det gå utover meg nødvendigvis, men det blir mye ekstraarbeid for ham. Han er den første saksbehandleren jeg har som har nevnt noe om «avklaringsdelen» i AAP. Så langt har det gått 2 år uten noen som helst avklaring. Halvparten av den tiden jeg har krav på AAP. Han er også den første saksbehandleren som ber meg være realistisk når jeg skravler i vei med optimismen min.

Jeg skal nemlig ta noe av dette på min kappe, for jeg har, i min ukuelige optimisme, hele tiden håpet og trodd at jeg skulle være ute av systemet på null komma niks bare jeg fikk etablert meg i treningsbransjen. Denne optimismen har jeg sikkert overført på de (få) tidligere saksbehandlerne jeg faktisk har snakket med. Ja, for det er ikke sånn at du nødvendigvis får en saksbehandler du får snakke med, skjønner du.

Om saksbehandlere og møter med NAV
Jeg har hatt 7 forskjellige saksbehandlere i løpet av like mange år, inkludert sykemeldings- og rehabiliteringsperioden. Jeg har hatt hver av dem i ca 1 år.
3 av dem har jeg aldri sett.
2 av dem har jeg snakket med på telefonen én gang.
1 av dem har jeg aldri snakket med i det hele tatt.
De tre jeg har møtt har jeg fått et godt inntrykk av, og etter møtet (ikke før) har jeg også følt at de har jobbet med saken min og virkelig prøvd å hjelpe meg. Min oppfatning er at ved å få et møte med dem har de sett «hva slags person» jeg er, og dermed har tatt meg seriøst. For på papiret er jeg nemlig ikke særlig troverdig, antar jeg. Alenemor, fibromyalgi (som jo i noens øyne er en tvilsom diagnose), mottaker av sosialstønad ved flere tilfeller (takket være rot hos NAV, men det kommer neppe fram), langvarig i systemet til å være relativt ung.

Jeg har siden 2006 hatt god støtte i fastlegen min, også den nye fastlegen etter at jeg flyttet «hjem» til bygda fra Oslo. I Oslo hadde jeg en helt uvurderlig støtte i saksbehandler i barnevernet. Uten henne hadde ikke de verste periodene med rot i NAV kombinert med mye smerter gått i det hele tatt. Både hun og fastlegen min prøvde å få til et tverrfaglig møte med NAV for meg, men daværende NAV-kontor hadde «ikke ressurser» til et slikt møte.

Stort forbedringspotensiale
La meg si det slik: hadde jeg fått riktig oppfølging og informasjon fra NAV og en stabil og tilgjengelig saksbehandler ville jeg sannsynligvis vært ute av systemet allerede. Jeg er også ganske sikker på at helsa mi hadde vært bedre, siden NAV sto for mesteparten av det uheldige (for å si det mildt) stresset jeg ble utsatt for i løpet av årene med sykmelding, rehabilitering og siden AAP, fram til jeg flyttet fra Oslo i 2011. Jeg skylder ikke på den enkelte saksbehandler, men på systemfeil og, spesielt i noen bydeler i Oslo, for få ressurser til å håndtere pågangen. Det er allikevel noe saksbehandlerne både kan og bør gjøre:
* se klienten som et individ og menneske, også mens vedkommende bare er et tall på en skjerm
* se ressursene i klienten, alle har noe som kan brukes positivt
* ikke vær nedlatende (dette burde være innlysende, men erfaring viser at det ikke er det)
* vær ryddig i kommunikasjonen, gi den informasjonen klienten til enhver tid har krav på. Forstå at selv for et utdannet, lesende menneske er informasjonen på nav.no relativt utilgjengelig, spesielt når man er syk, og enda mer utilgjengelig for de som av en eller annen grunn har nedsatt leseferdighet.
* husk at du for svært mange representerer et system som i utgangspunktet skal trygge oss når livet ikke går som vi ønsker

Kafka eller hvilepute?
Jeg har mange ganger opp gjennom årene sett paralleller til det kafkaske univers når jeg har måttet fylle ut skjemaer, for så å få brev om at jeg ikke har fylt ut alle skjemaene (fordi jeg ikke har fått beskjed om alle) og levere de samme papirene gang på gang til NAV. Flere ganger måtte både jeg og legen levere de samme papirene. Meningsløsheten er en energistjeler av dimensjoner, og når du ikke øyner håp om at det du gjør skal forandre situasjonen blir du rett og slett apatisk. Jeg har mange ganger følt at saken min har blitt trenert med vilje.

I debatter om NAV, uføretrygd og andre ordninger er det alltid noen som mener at systemet vi har er for godt og at det blir en hvilepute for mennesker som (visstnok) er iboende late og leter etter muligheter for å slippe å jobbe. Det kan godt være at det finnes sånne mennesker, men jeg tror at de aller, aller fleste ønsker å komme seg ut av systemet så fort som mulig, og bare er der fordi de må. Med rett saksbehandling ville mange vært ute av systemet raskere. Med en stabil og tilgjengelig saksbehandler som gir all nødvendig informasjon ville mange kunnet bruke energien sin på rett tiltak i stedet for å kjempe med NAV eller resignere.

Det er ingen tvil om at vi som NAV-klienter må gjøre vår del. Delta på tiltak, levere papirer, møte med saksbehandler, osv, men for å kunne gjøre det må vi få klare svar på hva som kreves og forventes av oss. En guide gjennom labyrinten rett og slett. Det er dette jeg mener er saksbehandlers jobb, og som dessverre ikke blir ivaretatt.