Arbeidslinja og det meningsfylte livet

I et svar til Johanne Magnus på BT sier arbeidsminister Anniken Huitfelt blant annet:

All forskning viser at passivitet bare forverrer situasjonen i de tilfeller der aktivitet er mulig. Behovet for å føle at man får brukt seg selv til noe meningsfylt er grunnleggende i oss mennesker.

Kronikken og det tilhørende svaret handler om «naving» og det å stille krav til mottakere av forskjellige stønader. Dette er et kompleks tema, og jeg skal ikke gå nærmere inn på det her, men sitatet gjelder også min situasjon. Spørsmålet er hva jeg skal legge i begrepet meningsfylt nå som jobben av nødvendighet tar mindre og mindre plass i livet mitt. Det er lett å bli passiv når det man legger til grunn for både økonomisk trygghet og identitet forsvinner ut på sidelinja.

Meningsfylt, for hvem?
Jeg er slik skrudd sammen at jobb, faglig og personlig utvikling er viktig for meg. Hele tiden. Jeg kommer fra en familie der arbeidslinja (og trening som medisin for det meste) står sterkt. Derfor har jeg så langt ansett jobb som en av grunnpilarene i min identitet, uansett hva jeg har jobbet med. Det har vært meningsfylt for meg, og er det selvfølgelig fortsatt. Dessverre er helsesituasjonen slik at jobben ikke kan være en grunnpilar lenger, i alle fall ikke akkurat nå. Jeg håper jo stadig at dette skal endre seg, samtidig som jeg aktivt jobber med å akseptere den faktiske situasjonen, diagnosen og innvirkningen dette har på livet mitt.

Det er mye annet som er meningsfylt i livet mitt også, som har kommet i andre og tredje og siste rekke fordi jobben har kommet først, og det ikke har vært igjen noe overskudd til resten.

Jeg er mamma
Det er det mest meningsfylte av alt, og det er med stor, stor sorg at jeg ser hvor mye alle problemene jeg har hatt med både helsa og NAV og valgene jeg har tatt med tanke på jobb har gått ut over sønnen min og samspillet mellom oss. Heldigvis har jeg hatt god hjelp av både familie og offentlige instanser det meste av veien, men hverdagene, hjemme, har i mange perioder vært uakseptable.

Jeg er en privatperson
Jeg er faktisk ikke uløselig knyttet til jobben min. Jeg slutter ikke å være meg selv om det verste skulle skje og jeg ikke kan fortsette å jobbe i det hele tatt. Det er ikke alltid så lett å huske på.

I utgangspunktet kan jeg ha et sosialt liv utenfor jobben, noe jeg per i dag ikke har. Jeg kan ha hobbyer og et aktivt liv utenfor jobben. Så vidt jeg skjønner det ganske normalt å både tilbringe tid med venner og ha én eller flere fritidssysler som man holder på med, og som man føler at man for overskudd og glede av. Altså noe meningsfylt.

Jeg er en del av samfunnet
Mitt bidrag til samfunnet, hvis man ser bort fra et yrkesaktivt liv altså, er å være frivillig i IKS og for Dyrebeskyttelsen. Dette er to oppgaver som gir meg noe annet enn jobben gjør. Jeg føler at jeg gjør noe for andre, og jeg får «ingenting» igjen for det. Jeg er så heldig å ha en jobb der jeg også kan gjøre noe for andre, bidra til at de kanskje får et bedre liv, men en jobb er allikevel noe annet enn å gi bort tid og ressurser til en større sak.

Spørsmålet jeg må stille meg slik situasjonen er akkurat nå:

Er det å fungere (i svært liten grad) i jobb viktigere enn alle de andre delene av livet mitt?

Høres det dramatisk ut? Det er realiteten. Det er litt over 2 måneder siden jeg hadde ferie. I disse ukene har jeg jobbet i gjennomsnitt 8 timer pr uke, fordelt på 2 dager. Jeg har jobbet tilsvarende én full arbeidsdag pr uke. Disse timene har ført til at jeg har blitt mer eller mindre sengeliggende (eller sofaliggende, om du vil) med smerter og fatigue i 1,5-2 dager etterpå. Nesten uten unntak. Jeg har blitt dårligere og dårligere for hver uke. Forrige uke var det så ille at jeg måtte avlyse behandling fordi jeg var for syk. Og jeg ser at alle de andre delene av livet mitt: mammalivet, privat-Hege og frivillig-Hege, ikke får plass i det hele tatt. Er det sånn man skal leve?

Det føles ikke meningsfylt for meg.

Sorg, tap, ønskedrømmer
Hvis jeg fikk velge på øverste hylle ville jeg vært en tilstedeværende mamma, jobbet fullt, hatt sosiale lag med venner, friluftsliv og trening som hobbyer, og kanskje til og med et utløp for kreative evner.

Det er nok ikke uvanlig at man må velge fra hyller litt lengre ned, men det er lov å drømme.

Det er også lov å sørge over tapt funksjonsevne. Tapt tid med familie og venner. Tapt arbeidsevne. Jeg går en tøff høst i møte hos psykologen min, der disse temaene vil bli bearbeidet. Men jeg ser framover. Jeg ser litt klarere nå. Ser at det er andre ting enn å tviholde på arbeidslivet som er viktig akkurat nå, og at jeg gradvis må finne ut av hva jeg kan gjøre for at livet mitt skal ha plass til de tingene som gjør at det blir meningsfylt. Jeg ser for meg at det er en trapp jeg må gå opp, der hvert trinn er ett steg nærmere det jeg ønsker meg. Kanskje kommer jeg ikke helt opp til øverste hylle, men jeg vil klatre så langt jeg klarer.


One thought on “Arbeidslinja og det meningsfylte livet

  1. Selv om man er helt enig i prinsippene bak arbeidslinja, er det ikke sikkert det er riktig å kjøre den frem for enhver pris.
    Det koster veldig mye å gli ut av arbeidslivet, og det store fokuset i samfunnet vårt arbeidslinja gjør at «hva man er» blir så sterkt knyttet til identiteten at mange ikke klarer å se forbi annet. Det kan gå sterkt ut over psyken når man faller utenfor, og det er nærliggende å tenke at tap av selvtillit og endring av selvbilde også skyldes gjentakelsene av dette evige mantraet, og ikke minst også mistenkeliggjøring som jeg synes vi ser mye av.

    For når vi tenker etter så er det jo faktisk mye mer enn å klare å jobbe mest mulig som er meningsfylt, som gir livet mening og som gjør at man bidrar likevel – selv om det ikke er i lønnsarbeid.

    Jeg tenker av og til på at hvis ALT annet hadde blitt ordnet for meg (praktisk, i hjemmet, med oppfølging NAV, skjemaer etc.) så _kanskje_ jeg kunne klart å jobbe et par timer i uka, hvis jeg hvilte hele resten av dagen. Hvilket liv ville det ha vært? Ville familien min synes det ga mening? Ville jeg følt at 2 timer på arbeid var verdt 22 timer i senga?

    Kanskje gjør du mer samfunnsnytte og meningsfylt arbeid ved å være mamma-Hege akkurat nå f.eks.

    Litt rotete tanker fra et tåkete hode… 😉

Kommentarer er stengt.