Det du ikke ser

Jeg har skjønt at det er veldig lett å tro og mene noe om andre folk, og at de som mottar stønad på grunn av helsa, enten det er fysisk eller psykisk, må forvente baksnakking.

Liste over det du ikke ser
1. Du ser meg på kafé med en venninne.
* Du ser ikke at jeg har avlyst 9 av 10 kafébesøk fordi jeg har vært for syk til å treffe venner.

2. Du ser meg noen timer på jobb.
* Du ser ikke at jeg er sengeliggende fram til neste gang du ser meg på jobb.

3. Du ser at jeg ikke er på foreldremøte.
* Du ser ikke at jeg gråter når jeg legger meg fordi jeg ikke kan følge opp barnet som jeg ønsker.

4. Du ser at jeg er aktiv på sosiale medier.
* Du ser ikke at jeg er isolert og at sosiale medier er den eneste måten jeg kan snakke daglig med folk på (se punkt 1 og 2).

5. Du ser meg hvor som helst og syns jeg ser helt frisk ut.
* Du ser meg rett og slett ikke i hverdagen når jeg sparer den svært begrensede energien til det som er viktig (familien), eller når jeg er på mitt sykeste. Da er jeg sengeliggende bak mørke gardiner og Paralgin Forte innen rekkevidde.

Noe å ha i bakhodet
Det er lett å dømme andre, men om du legger godviljen til skjønner du sannsynligvis at det ligger mer bak enn det du ser. Lista over er bare fem små eksempler fra ett lite liv. Dette er ikke enestående for meg. Mange har det på denne måten. Mange sliter uten at det er synlig fra utsiden. Har du noe å tape på å vise empati framfor å snakke dritt om folk? Jeg bare spør.

Advertisements

24 thoughts on “Det du ikke ser

  1. Ja, sånn er det!

    Jeg har av og til sagt at visst skal jeg finne styrke og krefter til å takle denne forferdelige sykdommen. Men uforstanden, uviljen, mistroen og den manglende empatien fra omgivelsene – DEN er det som knekker meg. 😦

    1. Helt enig, akkurat det er vanskelig å takle. Særlig med diagnoser som våre, som fortsatt lider under lite forskning og kunnskap.

  2. Ja dette er tragiskt men sant, og listen er nok ennå større dessverre. God bedring og masse lykke til videre ❤

  3. Godt skrevet! Det er viktig å huske at uføre og friske ikke nødvendigvis ser så forskjellige ut, og ikke lever fullstendig adskilte liv.

  4. Her kjenner man seg igjen ja.
    «Du klarer det du vil så lenge det er moro» har jeg fått høre da jeg sparte alle krefter for å delta i en dåp for to år siden. Som andre også har sagt, omgivelsenes mistro og mistenksomhet er verre å takle enn sykdomsplagene. Det er tungt å lide som man gjør, og i tillegg regelrett bli kalt løgner, for det er det de gjør de som mistror selv om de ikke bruker ordet. «Du må nå bare prøve» er en annen setning som er frekk og sårende. Hadde de bare visst hvor mye man prøver, men likevel forsvinner ikke sykdom om man hadde «prøvet seg ihjel.»

  5. Når jeg var på mitt sykeste fikk jeg ALLTID høre, med en gang jeg viste meg utefor, at NÅ var jeg vel blitt frisk for jeg så sååå utrolig godt ut! Jeg lærte meg å svare «tusen takk for det fine komplimentet, men det er heldigvis ikke ansiktet mitt som er sykt» 🙂 Folk er så utrolig snare med å dømme!! Man kan se «frisk» ut på utsiden, å være veldig syke inni seg. Det skal man IKKE dømmes for! Du skriver utrolig ærlig og fint! Masse lykke til videre ❤

  6. Tusen takk for alle fine tilbakemeldinger! Det er på én måte godt å vite at man ikke er alene, men jeg unner ingen å oppleve det å bli møtt på en uvitende og respektløs måte. Skulle også gjerne svart dere én og én, men kreftene strekker ikke til akkurat nå. Ønsker dere alle gode dager og fine venner!

  7. Hege, du skriver meget bra.
    Nå har jeg ikke smertene som mange av dere andre har, men jeg har en annen kronisk sykdom som ikke synes, og kjenner meg veldig igjen i hva du skriver ovenfor, og i veldig mange av kommentarene som jeg har lest.
    Folk burde hatt noen uker i våre sko, og sett hvordan det er. Kanskje det hadde åpnet noen trangsynte sinn.

    1. Takk, |pez|. 🙂
      Ja, man må kanskje føle det på kroppen selv for å skjønne det. Jeg vet ikke. Det handler vel om empati egentlig.

Kommentarer er stengt.