Jeg er redd

Jeg pleide å føle at framtida var vidåpen, at jeg kunne gjøre nærmest hva som helst hvis jeg bare bestemte meg for det, og at alt på sikt ville bli bedre. Jeg var i midten av 20-åra, spiseforstyrret, og etter hvert alene med et barn, etter hvert med en kronisk sykdom. Allikevel syns jeg det så lyst ut. Man er jo sin egen lykkes smed, eller hva?

Dette har vært grunntanken min helt fram til i år faktisk. Et lys i enden av tunnelen, hele tiden. Det kommer til å bli bedre. Det kommer til å ordne seg. Jeg må bare stå på, så vil jeg få lønn for strevet. Kronisk syk? Det kan vi fikse. Det gjelder bare å gjøre de riktige tingene, finne den riktige jobben, stå på. Det vil betale seg!

Det siste halve året har virkeligheten gått opp for meg. Jeg har nylig fylt 39 år, og har igjen 28 år i arbeidslivet (hvis jeg skal jobbe til 67 år). De siste 13 årene har jeg ikke vært i nærheten av å jobbe 100%. I flere perioder har jeg stått helt utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom. Pensjonspoengene mine raser ikke inn akkurat.

Virkeligheten er:

* jeg kommer ikke til å klare 100% jobb
* det er ikke opp til innsatsen og viljen min
* det hjelper ikke at jeg står på
* jeg er syk og har varig nedsatt arbeidsevne. Varig.

Det kommer ikke noe lønn for strevet.

Jeg har levd med veldig dårlig økonomi i perioder. Jeg har levd med overkommelig økonomi. Håpet mitt om at jeg en dag skulle kunne ha et ubekymret forhold til økonomi er lagt i grus. For det kommer ikke til å være opp til meg hva jeg tjener. Det kommer ikke til å være opp til meg å jobbe så mye og så lenge at jeg får en god pensjon.

Jeg drømmer om at det skal skje et mirakel, at jeg skal bli frisk, at jeg skal kunne jobbe 100% resten av min tid i arbeidslivet. For saken er jo at jeg er glad i å jobbe. Jeg tenker ikke først og fremst økonomi når det gjelder jobb. Jeg tenker på menneskene jeg møter, både kolleger og kunder, utfordringer jeg får, muligheter til utvikling og læring. Men selvsagt er økonomien, inntjeningen, også viktig. Jeg må ha tak over hodet, mat i kjøleskapet, mulighet til å kjøpe nye klær og sko til 13-åringen som vokser i rasende fart.

Jeg er ikke materialistisk anlagt. Det er ikke viktig for meg å eie ting. Det er bare viktig å føle at jeg er trygg. Framtida ser ikke trygg ut. Den ser svart og skummel ut. Ikke noe lys i tunnelen, bare den samme, mørke veien. Jeg er redd for framtida mi.


8 thoughts on “Jeg er redd

  1. Veldig forståelig at du er redd. Jeg går med akkurat de samme tankene som deg om dagen og er redd selv. Det surrer fra den ene optimistiske tanken til den mest gråe og triste. Hvordan skal fremtiden bli? Tror allikevel at jeg har en innebygd optimisme som sier at jeg kan mestre alt bare man forsøker de riktige tingene og er sta nok. Fallhøyden blir desto større når man blir tvunget til å være realistisk i forhold til arbeidsevnen sin og se hva man faktisk kan klare i hverdagen. Nei, dette er ikke lett.
    Jeg har selv også et sterkt ønske om å fortsette i 100% jobb, men har vel innsett at det ikke går. For meg blir det viktig å finne ut av hvor mye jeg kan klare å jobbe (regner med at jeg ender på 50% i arbeidsevne til slutt) og håper at en jobb i 50% kan gjøre sitt til at jeg mestrer både jobb og familie og hverdagen. Jeg har en samboer og ei jente på 10 år som også skal ha en del av meg. Da må energien fordeles med omhu og ikke brukes opp på bare jobb.
    Du nevner økonomi opp i alt dette også og det er jo enda et usikkerhetsmoment for framtida. Det er tøft for deg å stå alene om alt dette og jeg synes at du er tøff og sterk som står i det.
    Stor klem 🙂

  2. Det er ikke vanskelig å skjønne at du er redd. Du viser med tydelighet at vilje ikke alltid er nok, slik mange politikere tror. Da er det skremmende å lese om at uføretrygd skal reduseres og pensjonsalder økes.
    Trygghet og forutsigbarhet er viktig, Jeg håper du kan finne din balanse mellom jobb og helse, at du kan ha en økonomi som gir trygghet i hverdagen, og ag at du og datteren din kan ha et godt liv.

  3. Jeg kjenner igjen den knuten i magen som usikkerheten skaper. Fikk nettopp en realistisk «wake-up call». Hadde et langvarig schub i sommer, men trodde jeg nå var klar til å trene meg opp ved hjelp an en krykke. For å gjøre en lang historie kort – jeg måtte kjøpe meg en lite, lett 3-hjuls rullator mens jeg var på ferie i utlandet. Den ligger nå bak i bilen og vil bli min faste følgesvenn i all overskuelig fremtid. Tilbake i jobb? Glem det! Jeg ler rått bare ved tanken. Ønsker deg masse lykke til og håper du får en pensjon/jobb du kan leve med og som setter deg i stand til å «leve», ikke bare eksistere fra lønn trygd.

  4. Underlige påfunn fra de som rår trenger ikke være for bestandig. Jo mer galt det går, jo større sjanse for at noen tar tak og retter opp kursen. Det må vi trøste oss med, og ikke miste motet. Puste med magen. 🙂

  5. jeg tror vi er mange i samme båten, det er bare sånn en mager trøst som en heller ikke blir mett av. Kroner og ører er en viktig del av livet vårt, og det kan neppe stikkes under en stol at de som har «nok» penger er mange bekymringer fattigere:)

Kommentarer er stengt.