Litt av et jubileum

I dag er det akkurat 10 år siden jeg ble langvarig sykmeldt på grunn av fibromyalgi for første gang. Jeg visste ikke da at det var fibromyalgi. Diagnosen fikk jeg ikke før et halvt år senere, etter å ha byttet fastlege. Jeg hadde derimot vært syk i 3 år allerede.

Du syns kanskje det er pussig at jeg husker dagen. Faktisk husker jeg den veldig godt. Vi bodde på Nordstrand, junior var på skolen, og jeg måtte på butikken. Det var ikke mer enn ca 500 meter dit. Det føltes helt uoverkommelig, men mat må man jo faktisk ha. Det var strålende sol, litt snø og ganske kaldt. Veldig likt været her i dag. Kroppen var ødelagt av smerter og utmattelse, men jeg kom meg på et vis til butikken, handlet det lille jeg måtte ha, og nærmest krabbet hjem. Vel hjemme kom tårene – de var umulige å holde tilbake på grunn av smertene.

Jeg var redd også. Jeg visste jo ikke hvorfor jeg hadde så vondt og var så utmattet. På den tiden visste jeg ikke engang at det var utmattelse. Jeg hadde ikke ord på det jeg gikk gjennom.

Jeg ringte legen, som de siste tre årene hadde insistert på at jeg «bare» led av depresjon, og at muskelsmertene var en del av symptombildet. Denne gangen ga jeg meg ikke på at det var noe fysisk galt. Jeg hadde endelig innsett at dette ikke var noe ville gå over av seg selv. Fastlegen hørte selvsagt hvor dårlig jeg var – jeg gråt og var helt ute av meg. Dermed ble jeg sykmeldt, og hele den lange sagaen med fastleger, medisiner, NAV, spesialister og behandlingsopphold startet.

Dette er et jubileum jeg ikke kommer til å feire.

Advertisements